Kvalitetsreformens fallitt

Under dekke av Kvalitetsreformen, den nye universitets- og høyskoleloven og stramme budsjetter, foregår en snikende uthuling av studentenes rettssikkerhet. Skjult i instituttenes budsjettarbeider kuttes det i ikke-lovpålagte aktiviteter, uavhengig av kuttenes konsekvenser for studentenes læringssituasjon og rettigheter. Én mulig risiko oppstod allerede da Kvalitetsreformen førte til at to-sensorsystemet bortfalt, og at det ble åpnet for at sensor på eksamen kan være samme person som har undervist i emnet det eksamineres i. Dette gjaldt i det minste bare lavere grads studier, på høyere grad er det fortsatt lovpålagt med to sensorer, hvorav én ekstern.

Vi vil ta for oss situasjonen ved vårt institutt, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, og særlig ved masterprogrammet for de litterære studieretningene. Litteraturprogrammet har 13 studieretninger. Syv av de 13 har muntlig eksamen etter innlevering av masteroppgaven – i alle tilfellene har muntlig en karakterjusterende funksjon. Det synes å være en meningsløs forskjellsbehandling av studentene. Nå vurderes det fra instituttets side å legge ned muntlig eksamen på ytterligere retninger.

Fordelene ved å ha muntlig eksamen i forbindelse med masteroppgaven er mange:

Kvalitetsreformen var rettet mot læringsprosessen – evaluering underveis skulle i større grad følge opp studenten og sørge for en kontinuerlig læringsprosess. Masteroppgaven er lite egnet for formell evaluering underveis, selv om veiledningen fungerer som en løpende vurdering av arbeidet. Da passer det dårlig med intensjonene i Kvalitetsreformen å fjerne det eneste forumet hvor kandidaten faktisk kan få konstruktiv tilbakemelding på det ferdigstilte arbeidet. Det er den største oppgaven de fleste studenter skriver under sin studietid, og derfor er behovet for en grundig og konstruktiv sluttvurdering desto større. Uten feedback vanskeliggjøres læringsprosessen, som ellers i Kvalitetsreformen har blitt løftet frem som helt essensiell.

Studentenes rettssikkerhet uthules, og det skjer åpenbart av rent økonomiske hensyn. Alle de små kutt som gjøres i evalueringstiltakene på de forskjellige fag og de forskjellige institutter, av økonomiske årsaker, utgjør en risiko. Og det gjelder ikke bare for den enkelte students karakterer, men også for selve karakterinstitusjonen, som står i fare for å tape legitimitet. Denne utviklingen ser ut til å være ganske ukontrollert – ingen overordnet instans har oversikt over alle kuttene og konsekvensene av disse, eller diskuterer de prinsipielle sidene.

Å fjerne muntlig eksamen i forbindelse med masteroppgaven på ett fag, er et lite skritt, men det er i feil retning. Og summen av alle små skritt kan så lett bli uoversiktlig negativ. Vi ønsker oss en mer helhetlig og ansvarlig tenkning rundt disse problemstillingene, og at man i de enkelte styrer vurderer de prinsipielle sidene ved utviklingen.

• Muntlig eksamen er nå eneste mulighet for et «forsvar» av oppgaven, etter at veileder ble fjernet fra sensurkomiteen. På fag som er preget av mangfold av metoder og teorier, som mange av de humanistiske fagene er, er det svært viktig at studenten kan få forsvare valgene sine overfor sensorer som kanskje har minimal innsikt i feltet studenten har skrevet om.
• Muntlig eksamen er kvalitetssikrende – for eksempel kan det være en måte å oppdage fusk på, som plagiat eller «kjøpte» oppgaver.
• Muntlig eksamen er som oftest den eneste formen for kvalitativ evaluering som gis av masteroppgaver; alternativet er for øyeblikket at man bare får en bokstav som tilbakemelding, uten noen form for begrunnelse eller konstruktiv kritikk av det utførte arbeidet.
• Muntlig eksamen kan fungere som en «debriefing» for studenten, en mulighet til å snakke med noen som har lest og vurdert dette arbeidet man har jobbet så lenge med.
• Det er et faktum at klagefrekvensen har økt – sannsynligheten for enda flere klager øker nok med bortfall av muntlig, med den økte ressursbruk det igjen fører til.