RETTFERDIG? Skribenten stiller spørsmål ved eksamensformen.
RETTFERDIG? Skribenten stiller spørsmål ved eksamensformen.

Dehumanisert student – klar for eksamen?

Publisert Sist oppdatert

Eksamenstid. O, sterke motivasjon. Hva skjedde med den? Etter noen år i arbeidslivet finner jeg stor glede i å tilbringe tiden på Blindern. Men hva skjer mot slutten av semesteret? Da dukker det opp et forstyrrende element som innebærer å sitte med fingeren i halsen. Fire timer er det du får. Gulpende. For meg er det vrient å rettferdiggjøre et halvt års innlært kunnskap i den settingen. Få det overstått – så jeg kan konsentrere meg om lesingen igjen.

Fra gresk mytologi kommer legenden om landeveisrøveren Prokrustes og hans seng. Sengen passet ham utmerket og ble følgelig hans mal for kroppslengde. Alle forbipasserende ble stoppet og plassert i senga. Var du for kort ble du strukket – var du for lang ble beina kuttet i riktig lengde. Få overlevde behandlingen.

Vi mennesker går ikke inn i en ny situasjon eller kontekst uten å ta med noe av oss selv og vår historie inn i det nye. Har du krangla med kjæresten er du som regel ikke uaffisert i den neste situasjonen du fremtrer i. Du er påvirket. Så leser du 50 eksamensbesvarelser i løpet av noen dager, på et lite kontor. Kommafeilene florerer, og skjønnskriften er en estetisk sjeldenhet – eller kanskje det stikk motsatte. Kona har vært utro, og hun heite dama fra forrige helg har akkurat poka deg på Facebook. Lykke til.

Motivasjonsteoretikeren Bandura påstår at det hjelper å tro at man er god. Forventer du en god karakter, vil du trolig også få det. Dette fordrer imidlertid at du er bevisst på hva som skal til for å kunne være god, og at du planlegger, reflekterer og evaluerer deg selv i prosessen. Jaggu som jeg trodde.

Ifølge filosofen Buber finnes det to jeg. Et konstitueres i møtet med det materielle, altså et det. Det kan være en pc eller et tredelt eksamenspapir. Det andre jeget trer frem i møtet med en annen – et menneske – et du. Buber postulerer således at man kun i sistnevnte tilfelle blir fullt ut menneskelig. Det er med andre ord i møtet med et du at jeget blir et menneske. Flott. Da vet jeg det. Jeg kan igjen tro at jeg er god. For sensor har vel også lært at man aldri skal behandle andre kun som et middel, men alltid også som et mål i seg selv?

En annen filosof, dansken Løgstrup, mener at man faktisk alltid møter en annen med en naturlig tillit. Forholdene skal være temmelig korrumpert for at det motsatte skal være tilfelle. Og det stemmer vel greit? Vi tror vel ikke at folka på Bunnpris har stjålet mac’en vår, eller at de er klare med dolken i det vi betaler iskremen? Eller? Neida, Løgstrup mener at vi bærer hverandres liv i våre hender. Jeg bærer deg – du bærer meg. Hørte dere det, Hr. og Fru Sensor?

Min håndskrift konstituerer verken meg som et du, et mål i seg selv eller et håp om at sensor i det hele tatt skal gidde å plukke meg opp fra gulvet. Bæring er utelukket.

Etter fem måneder er det altså bare å spenne seg fast til senga, stikke fingeren i halsen, spisse blyanten, håpe at du havner midt i bunken av besvarelser, satse på at sensor har en fin dag og sist – og kanskje viktigst – at du er akkurat passe lang. Men det hjelper å tro.

Lykke til!

Powered by Labrador CMS