Musikkanmeldelse
Sveve, gråte, danse!
Med How Did I Wind Up Here? trer Jouska bort fra sitt tidligere polerte elektroniske uttrykk, og formidler et mer nakent og melankolsk, men likevel pulserende lydbilde.
På Jouskas andre soloalbum åpner hun døren inn til et rom der stillhet, skam og lengsel får være uforstyrret. Albumet føles som et dypt pust – et forsøk på å finne fotfeste etter at alt har sklidd ut av kontroll. Siden gjennombruddet med Suddenly My Mind Is Blank i 2023 har Marit Othilie Thorvik tatt steget bort fra en slick elektronika og mot et mer introspektivt og følelsesdrevet uttrykk. Resultatet er hennes mest menneskelige og sammenhengende verk til nå.
Åpningen «Courageous:Shy» setter tonen: lavmælt, men ladet. Vokalen er så nær beaten at den nesten visker seg selv ut, som om Thorvik ikke helt tør å bli hørt. Den tidligere utgitte singelen «Pierced.» står igjen som platens mest sentrale øyeblikk – en nesten ubehagelig ærlig låt om å ønske å bli sett, men samtidig frykte hva det innebærer. Den dunkende rytmen, som minner om Portisheads «It Could Be Sweet» fra deres ikoniske Dummy-album, og pauserommet mellom vokalen skaper en intens følelse av indre uro, og oppsummerer albumets nerve: motsetningen mellom å være eksponert og tilbaketrukken.
«Flower Moon» og «Why Won’t You Talk To Me?» viderefører tematikken i et dreampop-aktig landskap som minner om The Radio Dept. og Beach House, men uten deres romantiske filter. Her er lyden mer ujevn – mer menneskelig og ekte. På «Liquid Red» lar Jouska følelsene boble over i et sjeldent dramatisk klimaks der hun synger som om hun prøver å rive seg løs fra seg selv. Rytmen minner veldig om Aphex Twins tidligere verk, og gir deg lyst til å ta på sprang! Den påfølgende «Season of Dread» er et annet høydepunkt – både i melodi og emosjonelt. Den tunge, nesten vinteraktige stemningen illustrerer at Jouska lykkes best når hun toner ned den elektroniske beaten, og gir instrumentene plass.
Midtveis skinner «California» som et forsiktig, nostalgisk glimt av lys. Det er en låt om å få puste, om å forlate mørket et øyeblikk. Dette videreføres til dels på «2003» – en synthy og Wii-musikk-aktig interlude som gir oss håp om lys i enden av tunnelen; men håpet er forgjeves. Mot slutten drar «I Let It Happen» og «Should Have Seen It Coming» oss tilbake i minnets tåke, og albumet lukker med resignasjon snarere en forløsning.
Til tross for å ha konstruert et dystert album i lyrisk forstand, oppnår Thorvik noe særegent; hun kombinerer det melankolske med en nedtonet, men likevel dunk-dunk-dunkende og pulserende rytme. Albumet inspirerer til å drukne i egne tanker, samtidig som man blir sulten på å bevege seg. Selv på sitt mest dystre, som i «Pierced.» og «Liquid Red», finnes denne sjeldne kombinasjonen; dyp emosjonell tyngde formidlet gjennom rytmer som nesten tvinger kroppen til å bevege seg. Det er mesterlig gjort!
Spørsmålet i albumtittelen How Did I Wind Up Here? forblir til dels ubesvart, men kanskje det er poenget: Å stå i det, uten løsning, men med en form for erkjennelse.