Heller strukturelle endringer enn å bo i Drammen!

Det mente hun var til forskjell fra hennes egen tid, da man ikke alltid hadde et sted å være, eller en telefon til å forstyrre. 

For har vi ikke et sted å være, har vi garantert noen å svare, noe å planlegge, noe å jobbe på – eller annet. Samtidig virker det som vi notorisk må selvrealisere oss selv: Vi må være best, vi må være frie, vi må reise og være aktive, og vi må være selvrealiserende – fordi vi i teorien kan. Den kjente tyske sosiologen Hartmut Rosa kaller det et “selvaktiveringsimperativ”. Det er altså snakk om en paradoksal tvang til frihet – som resulterer i en form for ufrihet. 

Er det vi som har endret oss, eller annet? Og hva er løsningen? 

Nestleder Eline Kielland i Under Dusken mener i alle fall den 15. oktober at oss som er stresset og bekymret må «gjøre hyggelige ting». Hun skriver at vi skal skaffe oss verv, “men ikke fordi du må ha noe relevant på cv-en”, heller:«Gjør det fordi det er gøy og lærerikt.», og «Velg et verv som lar deg være sosial og kjenne på mestring». 

Men over hele landet sitter unge som vil jobbe – og som ikke får muligheten. Søknad etter søknad får de svar om mangel på CV og erfaring. I økonomisk dyrtid, i hvert fall som student, og som boende i altfor dyre Oslo, har ikke de fleste råd til å ta på seg verv for moroskyld. Det er nok med studier, jobb på siden, og at du kanskje prøver være litt sosial og trene i tillegg. 

Og ja, kanskje har hun en løsning, for som hun skriver: «Det finnes jobber, bare kanskje ikke midt i Oslo sentrum. Det går fint å bo i Drammen, selv om de kanskje ikke har kafeer med matcha latte eller utesteder som spiller folkeelektronika». Men gud, jeg vil ikke bo i Drammen! 

Så nei, jeg mener ikke løsningen på unges stressproblemer er å rette øya mot individet, og be det «gjøre litt hyggelige ting». Bo heller i Oslo, vær en irritert student som ønsker å gjøre opprør med makta, og krev strukturelle endringer og sånn!