En bok med tomme sider

Mye har skjedd med gutta i Undergrunn de siste årene. Turneer, Spelemann-priser, hits og soloalbumer har holdt oslogruppen i rampelyset. Etter at Marstein ble Årets Spellemann 2024 og vant ytterligere to kategorier, slapp gruppen albumet Memoarer. Et memoar defineres i Bokmålsordboka som «skrevne livserindringer; selvbiografi»; ofte om en spesifikk periode i forfatterens liv. Undergrunn har laget musikk i åtte år, og gruppens medlemmer fyller 23 i år. I en serie innlegg på Instagram deler de historier om veien til stjernestatus, mislykkede konserter og angst som menneskeliggjør dem. De prøver å skape en historie om gutter som ble til menn, og ønsker å vise hendelsene bak metamorfosen som sendte dem til topps av norsk musikk. Det er de færreste som har klart å ha så tidlig og langvarig suksess som gutta fra UG, og forventningene til innholdet i albumet var tilsvarende store.

Dessverre er det ingenting av dette å spore på albumet. Det snakkes mye om «alt som har skjedd», en «ny feeling» og følelser som de ikke klarer å sette ord på, men man sitter like klok på Undergrunn som man var før man hørte gjennom albumet, og i mitt tilfelle enda mer lei enn man var før.

Historier til å sovne av

Det nærmeste de kommer å fortelle en historie, inntreffer på albumets lengste sang «Nattafortelling», som tar for seg gruppemedlemmenes forskjellige perspektiver på en kveld ute på byen. Fetty har en kjæreste han vil dra tidlig for å møte, men de andre gir han tyn. Kvelden ender med altfor mye alkohol og en slåsskamp, og Pus snakker om at han gjør «shit det er vanskelig å leve med». Det de forteller er ikke et symptom på rockestjernelivet, bare hendelser som skjer gutter som ikke har vokst helt opp enda. Det er synd at sangen er så tom for en spennende historie, fordi boom-bap-instrumentalen og refrenget er blant albumets beste og mest smakfulle.

«Memoarer» er albumets desidert verste låt, og et prakteksempel på albumets problemer. LoverBoys refreng om «alt som har skjedd» blir helt tomt for mening og følelser når de ikke klarer å fortelle om noe som helst spennende, relaterbart eller konkret. I stedet blir vi bare fortalt om “alt vi har sett nå” og ting som ikke gikk som tenkt, uten å få noe innblikk i hva det egentlig er snakk om. Instrumentalen er kriminelt overprodusert, utdatert og smakløs, og høres ut som en glemt Kygo-låt som ble spilt på alle landets H&M-butikker i sommeren 2015 bare for å bli glemt med sesongskiftet.

Sjangerforvirret

Produksjonen skiller Memoarer fra Undergrunns øvrige diskografi. Mye av lekenheten og den ungdommelige energien som preget den moderne hiphop-produksjonen er for det meste borte. Trommene er større, stemningen er kaldere, vokalene drukner i effekter og sjangervalget er friere. Hiphop erstattes nesten helt med pop, og det skaper noen øyeblikk som får en til å klø seg i hodebunnen. «Ny Feeling» har produksjonen og melodramaet til en Imagine Dragons-ballade, og er like tom for innhold. Dessuten er den plassert på helt feil plass i albumet, og motvirker all energien bygget opp av «Forord». Sangen introduserer oss til albumet på en god måte med dets raske og vittige vers som kastes fra rapper til rapper over en storslått, men tilbakeholden trapbeat som lover noe stort rett rundt hjørnet.

I stedet burde en av albumets «bangers» som «Ok» eller «4TheBoys» etterfulgt og holdt energinivået oppe. Sistnevntes utblåste og komprimerte produksjon blir riktignok veldig raskt slitsom. «Skandinarnia» er et av de få øyeblikkene på albumet som minner om tidligere UG. Et fengende gitarriff og spretten produksjon gjør denne låta gøy å høre på, og Plazas vers skraper på overflaten av en interessant debatt rundt Oslos øst-vest-skille.

Albumets største spørsmålstegn kommer på «Libretto i A», som lander et sted mellom en visesang og dårlig Travis Scott-etterligning. Frettys skurrende og sure vokal brister hele sangens nedstemte energi, og han kommer med albumets desidert slappeste linje (flyr du for høyt kan det bli drøyt som en mattetime). 

Singelen «Pilestredet» er et relativt høydepunkt for dets fløyelsmyke produksjon og nostalgifaktor for meg. Med snakk om å gå i 17. mai-tog, gåturen til Pilestredet fra slottet og bysykler, er det lett å få et smil om munnen er man oppvokst i byen, og refrenget til Marstein er fort gjort å nynne på.

@Oslosexuals-rap

Etter å ha hørt gjennom albumet flere ganger satt jeg igjen med en følelse som var vanskelig å sette fingeren på. Albumet var overprodusert, sanger var plassert på kleine steder, og tekstene var ikke engasjerende, men det var noe mer. Det var noe forbi irritasjonen om de tomme historiene på Memoarer, nemlig alt som sies utenfor musikken òg.

Marstein vant årets Spellemann og startet talen sin med å nevne alle sine haters i et rom som jublet for ham. Det virker som et ønske om å være en underdog som kjemper mot alle odds og vinner når oddsen egentlig aldri var imot deg. Den samme følelsen får jeg av å høre på albumet. Det mangler dybde i historiene, fortellingene og innsikten vi blir presentert og som er grunnlaget for hele albumet.

Narrativet som pushes føles fabrikkert, og når historiene, hendelsene og problemene de har måttet overkomme på albumet ikke er mer enn krangler, å føle seg utenfor på Cafe Sara og fylleangst, så føles det hele bare ut som at det mangler innsikt og perspektiv.