En resultatbesatt kultur

På sosiale medier flommer det over av treningsguruer og crypto-bros, som forteller deg at du kan «grinde» deg til en sixpack eller fem privatfly, bare du er resultatorientert nok. Dette peker, etter min mening, på at en giftig prestasjonskultur har fått fotfeste i samfunnet.

Vår generasjon har treffende blitt døpt «generasjon prestasjon», fordi vi er besatt med målbare resultater. Alt fra eksamenskarakterer til antall følgere har blitt mål på hvor suksessrike vi er. I prestasjonskulturen skal alt måles, sammenlignes og rangeres. 

Kultur og politikk henger sammen, og politiske reformer under styringsfilosofien fra privat næringsliv, har de siste 30 årene vært med på å skape den prestasjonskulturen vi lever under i dag. Dette kalles gjerne New Public Management, og har som mål å effektivisere offentlig sektor.

Skolereformen som kom i 2006, det såkalte Kunnskapsløftet, innførte haugevis av kartleggingsprøver fra og med første trinn. Resultatene fra nasjonale prøver ble og blir offentliggjort, og rangerer skolene som om de er A-, B-, eller C-russebusser.

Når prestasjonsjaget prakkes på oss fra barndommen av, er det ikke rart at vi tar det med oss videre i livet. Skolebarna blir opplært til at antall poeng på en prøve er et mål hvor flinke de er. I stedet for å oppmuntre barna til å lære ut av nysgjerrighet, motiverer skolesystemet dem gjennom resultater. 

Helsesektoren er nok et offer for en resultatorientert politisk reform. Sykehusene har blitt drevet som butikk siden helseforetaksreformen i 2002, utarbeidet av Jens Stoltenberg. Det har blitt et samrøre mellom private aktører og det offentlige, der profitt har blitt et insentiv for sykehusene. Små, lokale sykehus blir slukt av sentraliserte sykehus, fordi de ikke leverer gode nok tall. I en spørreundersøkelse utført i 2016 på vegne av Legeforeningen, mente vanvittige 95 prosent (!) av sykehusleger at ledelsen i helseforetak vektla økonomi høyt, mens en stusselig femtedel mente at ledelsen prioriterte helsefaget. Tallene illustrerer hvor absurde prioriteringene er under resultatregimet. 

Det er noe dystopisk over det hele. Å hjelpe syke appellerer til det menneskelige i oss. Når selv helse blir redusert til tall og profitt, begynner jeg å lure på hva slags samfunn det er vi lever i.

Vi trenger strukturell endring. Når alt rundt oss måles, rangeres og effektiviseres, begynner vi å gjøre det samme med oss selv. Derfor nytter det ikke å oppfordre skolebarna til å slutte å bry seg om prøver, og sykehusene om profitt, uten politisk kursskifte. 

Heldigvis er det noen tegn til politisk endring. Høyre, for eksempel, snudde i 2016 på sitt tidligere forslag om å innføre karakterer fra femte trinn. Den 12. februar i år ble det et flertall i Stortinget for en ny helsefinansieringsmodell, der sykehusene ikke lenger måtte kutte i drift for å finansiere oppgraderinger av sykehusene.

Likevel er det en lang vei å gå. Selv om politisk endring er mulig, er jeg redd for at prestasjonskulturen kommer til å henge igjen i lang tid fremover. På universitetet har resultatjaget festet seg i tankemåten til studentene. 

Sjokkerende ofte hører jeg medstudenter avfeie pensum de har lest, eller forelesningen de har vært i, som «irrelevant for eksamen». Kommentaren lander som oftest uten at noen hever et øyebryn. 

Prestasjonskulturen reduserer forelesningene til intet mer enn midler for å oppnå målet om en god eksamenskarakter. Mange studenter velger å lese akkurat den biten av pensum de trenger for å klare eksamen, fordi resten av pensum anses som «bortkastet tid». Læringen i seg selv mister verdi.

Jeg er redd for at vi mister av syne det som faktisk betyr noe. Det er alltid snakk om ambisjoner og mål, aldri snakk om lykke. Selv når du har nådd målene dine tillater ikke prestasjonskulturen deg å nyte dem – for da skal du «grinde» videre etter neste mål. Hva er egentlig meningen med et mål, hvis man glemmer å nyte reisen?

I år har en god kompis av meg som nyttårsforsett å være prosessorientert – heller enn resultatorientert. Det høres kanskje banalt ut. Men i en kultur der alt skal gi avkastning, blir det på grensen til radikalt.