Fortiden i frontruten

Enkelhetens Tid, Peter Schmidt Hagerups debutroman skriver seg inn i tradisjonen av unge, mannlige førstepersonsfortellere med psykiske problemer. At denne boken gjør seg så godt som den gjør, er mye avhengig av forfatterens bevissthet rundt nettopp det. 

Boken handler om Johan, en ung billedkunstner, sønn og ekskjæreste. Han bor i et kollektiv han aldri klarer å gjøre til et hjem. Avstanden mellom bestevennen og ekskjæresten øker ved hvert møte, og fortiden plager ham kontinuerlig. Ved bokens start har nesten alt som skal skje med Johan allerede skjedd. Romanen handler følgelig om hans forsøk på å bearbeide opplevelsene. Slik leses Johan som en mann som er etterlatt av tiden, som gjennom oppveksten stadig har hatt brudd på stabilitet, og defineres av savn. Når nye brudd åpenbarer seg, er det tøft for ham å hanskes med.  

Kunstnerisk forteller

Dette er en kombinasjon som ikke bare fører til en interessant karakter, siden Johan også er romanens jeg-forteller blir boken en spennende leseropplevelse. I deler leses romanen som en dagbok, og Hagerup skyr ikke fra det rå, av og til ukomfortable, personlige, med sin forteller: Beskrivelser av foreldrenes sexliv, deres følgende mangel på det, Johans fantasier om sin fetter selv om han vet at det er galt.

Dette trekket røper en interessant dobbelthet i Johan. For andre hevder han at det underliggende i folk er uviktig, mens fortellingen hovedsakelig foregår i det indre. Johan fordømmer sin ekskjæreste Ida når hun prøver å grave under overflaten, noe Hagerup problematiserer gjennom denne ironien. Når vi leser om Johans ønske om en lengre utlegning om fortiden med sin mor, er dette satt på spissen. Denne dobbeltheten, hvor Johans indre og ytre fungerer som motpoler i uttrykk, er bærende for romanen.

To sider av samme mann

Boken tematiserer blant annet død, savn og usikkerhet. Gjennom Johan klarer debutanten å sette disse tidløse temaene i nytt lys. For leseren er Johan et åpenbart sensitivt, sansende og følsomt vesen. Mot andre karakterer oppfører han seg derimot innesluttet, tørr og knapp. Siden Johans ytre og indre motsier hverandre, gis leseren ofte to tolkninger fra samme karakter: Det Johan egentlig mener eller føler, og hvordan han faktisk handler. 

Hagerup bruker også Johan til å utforske kjærlighet. Forholdet til Ida opptar nemlig store deler av Johans indre. Han evner ikke å gi slipp på henne, og prøver noe desperat og nedslått, å spore opp hva de en gang hadde. Til tross for lengselen evner han verken å lytte, eller å forsøke å fikse problemene mellom dem. Forståelsen Johan viser mot sin mor og hennes følelser, er fraværende i møte med Ida. Hagerup gir to versjoner av kjærligheten: Johan som infantil og egoistisk, og Johan som håpløs romantiker.

Skinnende høydepunkter

Noen av romanens kapitler utmerker seg spesielt. Særlig pausekapittelet Intermezzo, satt langt i fortiden, er enestående. Johan gir et bakteppe til forskjellige tidspunkter som alle former myten om foreldrene hans. Han forteller om en tur foreldrene tok før han ble født, om da han og moren reiste til samme sted flere år senere, og om en traumatisk hendelse som har vært hintet til gjennomgående i boken. Flere fortellinger fortelles samtidig, uten klare inndelinger, og er ved første lesning noe uoversiktelig. Det er vågalt av Hagerup å bryte såpass med sin, til da, enkle struktur. Hagerup lar Johan fortelle en mer ikke-lineær fortelling, som er lovende, selv om det oppleves en smule upolert. Formelen vil Hagerup trolig kunne returnere til med stor gevinst.

Et annet godt kapittel er bokens siste. Hagerup leverer sitt mest drivende stoff når det veksler mellom en samtale Johan har på telefonen med sin mor, og Johans indre. Under samtalen ligger egentlig fokuset på et barn som lager en snømann, og Johans monologer til seg selv, på nærmest Patrick Bateman-aktig vis, om hvordan man ter seg på restaurant. Kontrastert med den enkle barneleken virker den kompliserte og psykologiske monologen merkelig og ironisk. Kapittelets slutt, hvor Johan roser barnet for verket sitt, er forløsende for karakteren, nettopp på grunn av sitt enkle preg.

Enkelhetens Tid er lettlest, morsom og rørende. Hagerup har skrevet en strålende debutroman som på grunn av sin forteller, oppleves både aktuell og tidløs. Bokens tematiske analyse føles nyansert, som også skyldes Johan. Boken skinner på sitt sterkeste når den hopper hurtig mellom perspektiver, og jeg mistenker at det vil være karakteristisk for forfatteren, skulle han skrive mer. Denne anmelderen håper det.