Savnet etter stillhet

I en idyllisk kystbygd, et sted på Vestlandet, forelsker rockemusikeren og sjømannen Asle seg i Gerd. De får barn, flytter sammen og gifter seg. Med årene tilbringer Asle mer tid på sjøen og slutter å spille musikk. Avstanden mellom ham og familien blir stadig større, både fysisk og åndelig. 

Hvor mye avstand tåler kjærligheten?

Kjærast er en filmatisering av Fosses eneste filmmanus, Bad Moon Rising (1997). I forkant av visningen fortalte regissør Poppe om prosjektet han og Fosse har utviklet sammen. Han håpet filmen kunne introdusere flere til Fosses litterære univers. Jeg er redd det er nettopp regigrepene som hindrer denne filmen i å bli en god introduksjon til forfatteren.

Tematikken og settingen i Kjærast er riktignok typisk Fosse: Små bygder på Vestlandet, utroskap, sjalusi, gjentagende motiver, avstand, ordknappe kunstnersjeler og selvfølgelig, nynorsk. Dette skaper en stemning som minner om Fosse, men filmen mangler kjernen i det som gjør Fosse spesiell: stillhet og tomrom.

Som det så ofte blir sagt om Fosse, gir han en stemme til det usigelige. Fosse unngår å forklare seg og legger til mye stillhet i sine dramatiske tekster. Slik må leseren selv delta i teksten, med sine minner og sitt temperament. Dette rommet som Fosses tekst åpner opp, tetter Poppe altfor ofte igjen med et sentimentalt og generisk musikkspor.

Intet tomrom

Ta for eksempel scenen der en gravid Gerd tar farvel med Asle før han skal ut på sjøen. Det klippes mellom Asle, som ser ned på sin kone fra skipet, og Gerd, som står igjen alene på kaia. Bildene er enkle, men effektive. Begge to utgjør en liten del av bildet og ser maktesløse ut idet båten langsomt forlater kaia og avstanden mellom dem økes. 

Denne scenen kunne vekket en rekke følelser og tanker: depressive, triste, urovekkende eller noe usigelig midt i mellom, alt avhengig av øyet som ser. Noe form for personlig opplevelse er dessverre vanskelig å oppnå. Poppe dirigerer nemlig følelsene mine med en trist og sentimental musikk. 

Stille lyspunkter

Det er når den generiske pianomusikken er fraværende, at jeg opplever at filmen har potensial til å bli en Fosse-introduksjon.

Da Asle, passende nok, ikke vil «spela musikk» for sønnen sin, som maser om at han vil høre favorittsangen sin, «Blåmann», oppstår dette usigelige tomrommet. Gerd lytter til samtalen og forsøker å motivere Asle til å spille: «Du var jo så flink». Men Asle vil ikke, hvorfor han ikke vil, er uklart. 

Minimalistisk, uforklarlig og stille, scenen åpner opp et rom der den enkelte publikummer opplever det stemningsleiet som er naturlig for dem, enten det er depressivt, komisk, trist eller urovekkende – den er kort sagt regissert i Fosses ånd.

Så må det nevnes at Poppe ikke er pliktig til å regissere i «Fosses ånd». Det er til syvende og sist han selv som skal fortelle historien. Og Poppe våger å sette sin egen hånd på Fosses tekst. Jeg vil dog mene at Poppe er best der han gjør sine egne personlige grep, på en måte der de samsvarer med manusets grunnleggende måte å fortelle på. 

Et eksempel på dette er de gjentatte bildene av natur. Enten det er naturen rundt Asle og Gerds hjem, eller bølgene ute på havet. Når man stadig vender tilbake til disse bildene, som ikke drar plottet videre, åpner det seg et rom der vi må forholde oss til naturen på en måte vi ikke gjør i hverdagen. Her lykkes Poppe med å gjøre filmen til sitt eget kunstverk, samtidig som den er i tråd med Fosses fortellestil. 

Plukk opp en bok

Kjærast er på ingen måte en dårlig film. Den har gode skuespillerprestasjoner, et godt manus og et tidvis spennende bildespråk.

Jeg er helt sikker på at filmen vil vekke en interesse for Fosse hos enkelte, for i sine beste, stille partier viser filmen at det er mulig å ta Fosses manus til det store lerretet. Så hvem vet, kanskje filmen treffer noen godt nok til at enda flere ender opp med et uåpnet eksemplar av Septologien i bokhyllen sin.

Men om Kjærast fungerer som en dårlig Fosse-reklame, så anbefaler jeg deg å lese ham.