En forelskelse i lær

Første gang jeg så dem, lyste de mot meg. I en skobutikk på et kjøpesenter en våt høstdag for fem år siden. Tykke vinterdekk-aktige gummisåler og svart skinn opp til midt på leggen. Firkantet tå og «made in Spain». Forelskelsen var momentan. 

En sterk følelse av at dette forholdet kom til å vare lenge. Disse kunne jeg ha i mange år. De var ekte vare, ganske dyre var de òg. 

Jeg tråkket inn i de perfekte skinnstøvlettene, la foten på disken for å betale, og spaserte med stolte steg ut på gaten.

Siden da har støvlettene og jeg vært uadskillelige. I lange høst- og vintermåneder har vi vært i forelesning, på fest, på date, i begravelse, på ferie og i jobbintervju. Vi har fullført en bachelorgrad og begynt på en ny. 

Jeg, som mange andre, er ikke så flink til å vedlikeholde tingene mine. Det som får hull havner i bunken «skal fikse», som havner i en pose bakerst i skapet. Tar meg ikke råd, har ikke tid, eller så bryr jeg meg ikke nok. Det jeg tror kan reddes av noen andre havner til slutt i en rød Fretex- eller Uff-container. 

Men med disse støvlettene var jeg nøye. Lukten av lær og følelsen av omsorg når jeg smurte inn det svarte læret med skokrem ble et årlig rituale. Jeg var stolt av å ha tatt så godt vare på dem, og fornøyd med å ha like freshe sko på femte året. Støvlettene minnet meg om et par som min mamma arvet av sin farfar. Og jeg drømte meg bort og så for meg hvordan disse kom til å leve til mine barn og barnebarn.

For noen uker siden oppdaget jeg at en søm på den høyre skoen hadde revnet. Et tynt gap i læret. Nesten som et sår. Heldigvis hadde jeg kjøpt sko av kvalitet, og tatt godt vare på dem. 

Hos skomakeren luktet det jordaktid, litt metallisk håndverk. Full av håp og tenkte jeg at en søm kan sys på null komma niks og vips er vi tilbake, sterkere enn før. Fagmannen, som var komisk lik Henki Kolstad fra jul i Skomakergata, trengte ikke mer enn noen sekunder med inspeksjon. 

– Dette er ikke noe vits å fikse.

Han løftet skoen og viste meg hvordan sømmen hadde revnet på innsiden. I tillegg var sålen sprukket flere steder uten at jeg hadde sett det.

– Skoene er ikke ment for å vare. Du får kjøpe deg noen nye. 

Han sa det så lett og uanfektet. Som om det er en setning han sier hver dag. 

NRK skrev i oktober at kvaliteten på klær og sko har gått kraftig ned de siste tiårene. Materialene er tynnere, sømmene svakere, og mye er limt i stedet for sydd. Det som før kunne repareres, må nå erstattes. Med støvlettene under armen trasket jeg ut og tenkte at jeg sjeldent har et par sko i mer enn et par år. Jeg er ikke alene, ifølge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Tall derfra viser at et par hverdagssko i skinn varer i gjennomsnitt tre år. Så mine fem år gamle støvletter var nesten å anse som vintage. 

Det slår meg hvor kortvarig ting er blitt. Ikke bare sko og klær. Men mobilene, reisene, jobbene og forholdene. 

Ifølge sosiologen Zygmunt Bauman er kortvarighet normen i det moderne samfunnet. Produkter er laget for å eldes raskt, ikke bare teknisk, men også i stil. Vi er vant til at det meste ikke varer, og forventningene formes deretter. 

Jeg skulle ønske det var en selvfølge at mine ting varte til mine barnebarn. At jeg kunne velge kvalitet, og vite at hvis jeg gjør ting riktig, varer det (nesten) evig. 

Etter timer på ulike skobutikker har jeg fortsatt ikke funnet støvletter som får meg til å føle det samme. Dessuten er firkantet tå ute av moten. Selv om de fikk dødsdommen, var jeg likevel ikke helt villig til å la skoene gå. Med god hjelp av superlim og gaffateip har jeg drømmestøvlettene minst en sesong til.