Oslohistorie på Vaterland

Mine assosiasjoner til spel-sjangeren har jeg fra Nord-Trøndelags kulturelle stolthet Spelet på Stiklestad og Linn Skåbers take på Maridalsspelet fra Hjerte til hjerte: (forsøk på) heltehistorier spilt i landlige, historiske omgivelser med ivrige lokale amatørskuespillere som statister og et knippe profesjonelle skuespillere til de viktige rollene. Når gateavisa =Oslo skal feire 20-årsjubileum, adopterer de denne landlige sjangeren og gjør den til sin egen, midt i tjukkeste Oslo. 

Bak Et sted å være står terningkast sju-regissøren Simen Formo Hay, kjent fra Europavisjonar på Det Norske Teateret og Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S på Økernsenteret. På scenen står både profesjonelle skuespillere og =Oslo-selgere. Omgivelsene er langt fra landlige, men for dette spelet er de så historiske de kan bli.

Handlingen følger de fiktive karakterene Elisabeth og Rikke i deres år som ungdommer og unge voksne i Oslos åpne rusmiljø, drevet fra park til park i byen på let etter et sted å være i fred fra politiet.

Historien begynner der vi fysisk befinner oss, på elvebredden i Vaterlandsparken, med Spektrum og Oslo Plaza i ryggen. I parken er det for anledningen bygget et lite amfi til publikum, et regntelt til bandet og en hvit brakkevogn som de neste par timene fungerer som både politibil og ambulanse. Utover det er gressplenen, elva, trafikken og grått sensommervær scenografien vi har å forholde oss til.

Den levende musikken bandet spiller gjør godt for overgangene, skaper sammenheng og varmer opp atmosfæren. Det oppleves behagelig som publikummer, men styrker ikke nødvendigvis autentisiteten i historien som fortelles. Solonumrene hovedkarakterene etter tur bryter ut i, minner om de norske oversettelsene av låtene fra Hair-musikalen og fremstår noe overfladiske.

Jeg blir derimot revet med av et par spektakulære øyeblikk hvor Vaterlandsparkens scenografiske potensial blir tatt i bruk. Det gispes i publikum når politiets frontfigur Fleskenakken (med ekte stjernetatoveringer på kinnet og helsetrøya eksponert under oppkneppet uniform) kommer kjørende oppreist i en gummibåt på elva, blendende opplyst i en sky av scenerøyk. Senere, mot slutten av siste akt, holder vi pusten sammen med unge Rikke idet hun legger på svøm over elva i forsøk på å redde Elisabeth fra en livstruende overdose. To øyeblikk som dessuten har god spel-typisk heltefaktor.

Spektakulære øyeblikk til tross foregår det som berører mest utenfor scenelampenes varme, når blikket mitt søker vekk fra scenen og over på «statistene» i publikum. For eksempel et par kledd i Coca Cola-merch, som har lagt seg til rette på et liggeunderlag noen meter foran meg. Hun i armkroken hans, han med en sigarett i den ledige hånda. De blir en del av scenografien der de ligger og prøver å holde varmen. 

Det føles likevel ikke helt riktig å kalle dem statister, siden de bokstavelig talt spiller på egne erfaringer. 

Forestillingens styrke og berøringsevne ligger nettopp i virkelighetsaspektet som løftes fram av ekte folk på scenen i faktiske omgivelser. Takket være et klokt sjangervalg, lykkes Et sted å være i å fortelle viktig historie på en verdig og akkurat passe varm måte.