Fremskritt ved begrensning

I dag lever vi i en verden der ideene løper løpsk, mulighetene er ubegrenset, og de vitenskapelige gjennombruddene er blitt hverdagslige. Politikken mangler styring, gale ledere sitter med for mye makt og dagens våpenkappløp i våre militariserte samfunn er helt spinnvilt. Droneteknologi, kunstig intelligens, roboter og cyberangrep. Det gir meg frysninger nedover ryggen. 

Utviklingen løper raskere enn refleksjonen. 

Til Khrono forteller førstelektor Unni Eikeseth at «vitenskap kan brukes til fred, men det er lettere å finne eksempler på at vitenskapen brukes i våpenproduksjon». Hun mener forskere bør holde seg langt unna våpenindustrien.

Hun kritiserer både NTNU og Universitetet i Sørøst-Norge som har avtaler med våpenprodusenter som Kongsberg Gruppen. Militære komplekser knabber de flinkeste av oss, hyrer dem, og det med lovnader om både god lønn og andre goder de fleste andre unge ellers bare kan drømme om. Men hvem er jeg til å klandre noen?

Jeg, vi, studenter og andre mennesker på denne jord, famler oss gjennom det uendelige rotteracet der alt vi ønsker er å holde tritt. Men det er ikke lett. Og samtidig viser Epstein-avsløringene at de færreste av oss verken er hevet over eller immune mot maktens fristelser og begjærets logikk. 

Likevel bærer vi alle et samfunnsansvar. Kunnskap skal bidra til en bedre verden, og å studere, forske eller å oppfinne uten refleksjon over politiske implikasjoner er uakseptabelt. Det gjøres helt tydelig i filmen Oppenheimer, for eksempel. 

Med utgangspunkt i disse korte refleksjonene oppfordrer jeg, som Eikeseth, alle universitetene til å «utstyre studentene med en ballast, slik at de kan tenke over etiske utfordringer med å involvere seg i våpenutvikling». 

Det er vel sjeldent noe farligere enn å kjøre i blinde.