Mange spørsmål, få svar

I det ærverdige Historisk Museum skjuler årets studentutstilling seg i et bortgjemt hjørne, oppe til venstre og opp en trapp til. Plasseringen passer godt til navnet: Hva gjør en utstilling akkurat her? Utstillingen er laget av masterstudenter i kulturhistorie, museologi og kulturarv ved Universitetet i Oslo.

Her inne møter jeg blant annet en pilegrims tøffel, et lite sjøuhyre og en egyptisk statuett. Hva har de til felles, og hvordan havnet de i en museumssamling i Norge? Det skal vise seg vanskelig å svare konkret på disse spørsmålene. 

Etnografiens historie

Ved inngangen møtes jeg med et sitat av Yngvar Nielsen, lederen av Etnografisk museum fra 1877 til 1916, om det samiske folket: «Racen har ikke let for at tilegne sig en høiere civilisation; den naar gjerne kun til et visst trin og stanser dermed». Det blir snart klart at utstillingen dypt sett handler om kolonialismens synder. 

De besøkende får lære om etnografi – studiet av særlig ikke-europeiske samfunn – og hvordan fagets historie er tett sammenvevd med museets. På 1970-tallet utviklet etnografi seg til sosialantropologi, og utstillingen viser koblingen til kolonitiden, da europeiske makter samlet inn gjenstander og beskrivelser av «de andre».

Objekter med følelser 

I utstillingen besjeles museumsgjenstandene som har vært samlet inn i kolonitiden. «Kunne denne trefiguren selv valgt å ende opp her?» Det er et interessant spørsmål. Heller enn å beskrive objektene i seg selv, gjøres deres reise til hovedfortellingen. En annen måte å tenke på det er: Lagde disse folkene trefigurene sine med ønske om at nordmenn om hundre år skulle la seg fascinere av hvor rare disse menneskenes liv var?

Hva skal returneres?

Den mest fascinerende utstillingsgjenstanden er kanskje den malte masken hentet fra Sri Lanka, som er avbildet her. Demonmasker som denne ble ifølge utstillingen brukt under rituelle danser for å kommunisere med de døde. I denne delen av utstillingen stilles et spørsmål som kanskje er enda viktigere enn hva tingen gjør her: Bør den gis tilbake? Her blir likevel studentens metode litt klisjé-aktig: «Hvem har rett til å avgjøre hva som er best for gjenstanden?», spør de. Det hadde kanskje vært mer naturlig å spørre hva som er best for menneskene i Sri Lanka, ikke gjenstanden selv. 

Kolonialistenes manglende kunnskap om samfunnene de besøkte leder dessverre også til manglende beskrivelser av objektene som er utstilt her. En hvalrosstann dekket i små delikate figurer vakte virkelig interessen i meg, men det fantes ingen svar på nettopp de store spørsmålene jeg ble oppfordret til å tenke på — Hva gjør den her? Hvem lagde den, og hvorfor? Jeg vet fortsatt ikke.

Et barns blikk

Idet jeg er i ferd med å gå, overhører jeg en liten jente – for ung til å lese – stirre på en plastkanne fra Mali og spørre: «Hva gjør den her?». Utstillingen har altså lyktes i sitt formål for denne unge tilskueren. De absurde objektene kan vanskelig sees på et museum uten at dette enkle spørsmålet melder seg. Om man forlater utstillingen klokere, er mer usikkert. Men kanskje er det heller ikke poenget – som en viss gresk filosof antydet, ligger innsikten nettopp i å fortsette å spørre.