Har vi fortsatt råd til å stå utenfor EU?

I mange år har Norge stått utenfor EU, og det har fungert. Oljepenger har gitt oss økonomisk trygghet, alliansene har vært stabile, og markedene har vært åpne. Vi har kunnet høste fordelene uten å ta hele steget inn, men verden forandrer seg. Og nå befinner vi oss i en dobbel skvis mellom EU og USA.

Krigen mellom Ukraina og Russland preger hele kontinentet. Klimaendringer krever mer samarbeid enn noen gang. Og amerikansk handelspolitikk kan endre seg over natten, som da tollsatsen på norske varer nylig ble satt til over 15 %, noe som gjør oss langt dårligere stilt enn de andre EU-landene.

Samtidig skjerpes konkurransen i vårt eget nabolag. EU beskytter sitt marked, ikke for å ramme oss, men for å sikre egne bedrifter og arbeidsplasser. Når standarder heves eller nye krav innføres, får medlemsland være med og forme reglene, mens vi står på gangen og venter på beskjed om hva vi må endre.

Gjennom EØS følger vi det meste av EUs regelverk, men vi har ingen innflytelse når det utformes. Spillereglene for handel, klima og konkurranse skrives i rom vi ikke er i, og likevel må vi rette oss etter dem. Et tydelig eksempel er EUs karbontoll: Fra 2026 må land utenfor EU betale ekstra for å selge varer som stål, sement og aluminium til EU dersom produksjonen ikke oppfyller EUs klimakrav. Selv med strenge norske miljøstandarder kan vi bli rammet, rett og slett fordi vi ikke er med når reglene bestemmes. Når vi først får beskjed, er det for sent å påvirke kursen.

Vi har muligheten til å bli en del av en av verdens største og mest robuste handelsblokker, et fellesskap som står sterkere sammen når stormen kommer. Skal vi være på et stort, solid skip som navigerer bølgene i fellesskap, eller alene i en liten robåt og håpe på stille vær?

Stormen er allerede i gang, og spørsmålet er ikke om vi har råd til å bli med, men om vi har råd til å la være.