EU
Norge er Europas mest selvtilfredse tilskuer
På Island har dønningen fra en verden i endring fått gehør. Hvorfor klamrer vi oss fast til en tretti år gammel stillstand?
Island har sett behovet for en opplyst EU-debatt som reflekterer situasjonen slik den er i dag. I stedet for å la debatten om medlemskap herje uten konkrete fakta om avtalen, har Island valgt å avholde folkeavstemning om å gjenoppta forhandlinger med EU før de diskuterer medlemskap med den reelle avtalen som fundament.
Den norske EU-motstanden er avhengig av et utdatert og feilaktig bilde av Norges forhold til EU.
Etter 1994 har all diskusjon om vårt forhold til Europa knapt utviklet seg i det hele tatt. EØS-avtalen sikret oss markedsadgang til EU og dermed hindret oss i å spørre om avtalen fremdeles er god nok. Vi sirkulerer de samme argumentene til det uutholdelige, og i mellomtiden er Europa i en virkelig brytningstid. Mens EU forsøker å løse vår tids største utfordringer, er nordmenn Europas mest selvtilfredse tilskuere, slik vi har vært i over 30 år.
I 1992 var det seks land som inngikk EØS-avtalen, mens EU hadde 12 medlemsland. Dersom Island går inn i EU, vil EØS deretter bestå av to land (Norge og fyrstedømmet Liechtenstein) mot EUs 28 medlemsland. Alle de andre landene har etter hvert innledet nye forhandlinger, og sett seg tjent med fullverdig medlemskap; kun Norge og et land på størrelse med Arendal kommune har valgt å være observatører på vårt eget kontinent.
Så lenge vi ikke forhandler, kan enhver konsekvens fremstilles som den verst tenkelige
Det framstår ikke som et mysterium at vi ikke har en seriøs diskusjon om vår tilknytningsform til Europa, når vi ikke engang er villige til å undersøke hva det er vi sier nei til, og ethvert argument for et EU-medlemskap blir bombardert med trusler om hypotetiske spanske fiskere eller dommedagsprofetier om norsk bondedød. Den norske EU-motstanden er i stor grad avhengig av at vi aldri får vite hva et norsk EU-medlemskap faktisk ville
innebære. Så lenge vi ikke forhandler, kan enhver konsekvens fremstilles som den verst tenkelige.
Slike trusler får leve fritt fordi vi står uten et konkret forhandlingsresultat å vise til i Norge. Island gjør nå det Norge burde ha gjort for lenge siden, og jeg håper vi tør å følge etter. Det er en forutsetning for å kunne ha en opplyst EU-debatt som reflekterer Norge og Europa anno 2026.