Appell fra periferien: Bevar teatervitenskap

Beslutningen om inntaksstopp på teatervitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) provoserer ikke bare en liten gruppe tedrikkende jenter på Blindern. Det skaper også bekymringer utenfor hovedstadens grenser, helt opp til Mjøsas innerste bredd.

I disse tider når alle høyskolene i landet ønsker universitetsstatus burde det være i UiOs interesse å fremstå som et ekte universitet: En institusjon som tilbyr utdanning i det noen vil kalle unyttige fag. Teatervitenskap er et slikt fag. Mange ved UiO er skeptiske til de nye universitetene landet over. Nettopp derfor er det å kutte ned antall ansatte på Humanistisk fakultet (HF), og kanskje legge ned teatervitenskap definitivt feil vei å gå.

Uten dette studietilbudet i hovedstaden vil også flere velge å studere i utlandet, noe som gjør at man i Norge får et enda mindre fagmiljø innen teater enn det allerede er, siden mange velger å arbeide utenlands etter endt utdanning.

Selv studerer jeg kulturprosjektledelse ved Høyskolen i Lillehammer. Det er en yrkesrettet utdannelse som gjør at jeg kan bidra med det praktiske rundt for eksempel en teaterproduksjon. Men jeg har null faglig kompetanse om det som faktisk skal fremføres på scenen.

I dag kan man studere praktisk kulturarbeid over hele landet. Dette er bra, for Norge trenger dyktige kulturarrangører. Men for å gjøre en god jobb er vi avhengige av at de som står for det kunstneriske uttrykket er kompetente. Jeg forventer at min regissør skal kunne sin Commedia dell´arte. På samme måte som min regissør forventer at jeg skal kunne sette opp et budsjett.

Når jeg ser en teaterforestilling prøver jeg så godt jeg kan å bedømme kvaliteten på det jeg ser. Som oftest ender jeg opp med å fundere på hvordan selve produksjonsarbeidet har foregått, hvordan forestillingen er markedsført, hva det kan ha kostet. Jeg har ikke forutsetningene til å se om en radikal nyoppsetning får frem dramatikerens budskap bedre enn originaloppsetningen. Jeg klarer ikke se om skuespillerne benytter teknikkene til Stanislavskij eller Garrick, eller om de da gjør det på en god eller dårlig måte. Men jeg ser på det som en selvfølge at det ved hovedstadens universitet utdannes folk som kan forklare meg det.

Vårt velstående land er ikke avhengig av å prioritere utdanning for leger, ingeniører og samfunnsøkonomer. Det er et privilegium og en plikt at vi skal utdanne kunsthistorikere, litteraturforskere og ikke minst teatervitere.