Livets lengste sommer

I Min evige sommer følger vi Fannys siste sommer før voksenlivet begynner. Ferien er nettopp begynt, og til høsten venter et år på folkehøyskole. Men en stille sorg farger feriens late tilværelse. Fannys mor er alvorlig kreftsyk.

Fanny og familien tilbringer ferien slik de alltid har gjort. De går de samme stiene, bader i havet, de drikker vin og danser med gamle venner og gjester. Men alt dette som en gang var trygt og kjent, føles meningsløst når morens sykdom dirrer under overflaten. Og Fanny vil ikke snakke om det, tenåringen er for ung til å konfrontere virkelighetens tyngde. Hun er ikke sterk nok til å miste sin mor, hun er ikke sterk nok til å se henne dårlig engang. Så når sykdommen blir stygg, ser Fanny vekk. 

Selv om moren seiler inn i døden med stoisk ro, ser hun hele tiden bekymret bort på datteren. Dynamikken mellom den hormonelle tenåringen og den avvikende faren er håpløs. Hvordan skal de gå videre alene? I fremtiden vil de være overlatt til seg selv. I dagboken sin skriver moren : «Jeg burde lært Johan om moderlig årvåkenhet tidligere».

Kreft-dramaet er en risikabel sjanger, da filmer om kreft nesten uunngåelig blir spist opp av sin egen kategoris banaliteter. Men Le Fanu unngår alle stereotypier. For det er så stille, det er ingen ting som sies. Ingen store kjærlighetserklæringer. Og der dialogen skåner oss, gjør ikke kameraet det. Selv om kameraet viser inderlige og vakre scener, er dets største bragd at også det stygge blottlegges. Sykdommen skjer i dunkle rom, og det er ingen Rembrandt-skygge å se i morens kinn i det hun kaster opp. 

Det er dette som gjør filmen så rystende. Den setter seg i magen, i fingertuppene, i halsen. Kroppen overbevises over at man har vært vitne til noe ekte, og det kunne Sylvia Le Fanu bekrefte etter filmvisningen. Regissøren mistet nemlig sin egen mor da hun var på Fannys alder. Med vaklende skritt går man ut av salen og kjenner seg både tom og fryktelig levende. 

Det er lett å forstå hvorfor publikumsprisen under årets Oslo Pix gikk til Le Fanu og hennes mesterlige debutfilm. Med en imponerende rekke kortfilmer bak seg, markerer hun seg som en av de mest lovende nye stemmene i nordisk film. Veien videre blir verdt å følge tett. Min evige sommer er ikke en film for en god dag, men nødvendig å se om man vil forstå virkeligheten bedre. Den gir ingen trøst, men erkjennelse. Slik er livet. Og slik er døden.