En helt vanlig destruktiv hverdag

I filmen Lave Forventninger møter den 29 år gamle, og relativt anerkjente musikeren Maja, spilt av Marie Ulven (også kjent som artisten Girl in Red). Kunstnerdrømmen, tross suksessen, viser seg å være tøffere enn først antatt. Dårlige lønninger fra strømmetjenester og psykiske problemer fører til at Maja tar en «midlertidig» pause for å jobbe som vikarlærer på en videregående skole. En kjedsommelig og forutsigbar hverdag viser seg å bli mer og mer krevende. 

Skildring av stillstand

Spillefilmdebutanten Eivind Landsvik viser god fortellerevne i sin skildring av Majas opplevelse av stillstand. Han gjør dette ved å veksle mellom poetiske, musikkvideolignende sekvenser med blant annet dansing og musikk, og  hverdagslige scener med tørre vitser, filmreferanser og samtaler som ikke går noe sted. 

Stilen er en blanding av Terrence Malicks forskjønnede og poetiske filmunivers, og The Office. Blandingen skildrer Majas stillstand på en måte som gjør meg interessert i henne. I de poetiske sekvensene opplever jeg Maja som en ung kunstner med et sensitivt blikk på omverden. I de hverdagslige scenene derimot, for eksempel når hun tomt betrakter 30 vgs-elever skrive tentamen, opplever jeg henne som resignert og uinspirert. Altså, opplever jeg forskjellen mellom Majas romantiske forventninger til livet, og den hverdagslige, og uforskjønnede realiteten. 

Majas mørke sinn skildres også gjennom filmens manglende fremdrift. Man skulle nemlig tro handlingene til Maja skulle få konsekvenser: Hun spytter på brødskiva til en elev og ser henne spise den etterpå, hun ligger med skolens IT-ansvarlig, spilt av Snorre Monsson, midt på lyse dagen, og hun handler klær for flere tusen kroner med moren sitt bankkort. 

Ingenting av dette får konsekvenser eller innvirkning på plottet . Dette setter oss inn i Majas frustrasjon, idet hun desperat forsøker å fremprovosere reaksjoner hos andre, og følelser i seg selv, uten at det fører til noe.

Uforløste tråder

Landsvik bruker filmgrepene sine på en god og original måte for å dra seeren inn i Majas sinn. Likevel lykkes han ikke med å samle historien på en slik måte at tematikken oppleves  rik og kompleks. En årsak kan være de sprikende, og tidvis vage, retningene filmen tar. Lenge opplever jeg filmen som en meditasjon over dagens Oslo, og de forventningsfulle oljebarnas skuffelser til livet. Men når slutten er så tydelig på hva filmens budskap og tema er, oppleves mange av de tidligere digresjonene filmen tar, som unødvendige eller overflødige. 

Ta for eksempel videregående-eleven Aida, spilt av Embla Stridbeck. Hun er fan av Majas musikk, og driver i tillegg med dansing på profesjonelt nivå. Vi ser Aida debutere seksuelt med en gutt i klassen, der det også antydes at hun er skeiv. Vi får musikkvideo-aktige sekvenser av henne i et dansestudio, samt et par scener der hun og Maja reflekterer over livet sammen. Tross skjermtiden er det vanskelig å plassere Aida inn i historien og den overordnede tematikken. 

Er det en tragisk dimensjon til Aidas kreative ambisjoner, gitt hvordan vi ser det gå med Maja? Er hun et speil av slik Maja pleide å være?

Den samme vagheten er å finne i Majas traume knyttet til en badeulykke hun opplevde som liten jente. Vi vender tilbake til dette minnet to ganger. Men jeg sliter med å se hvordan opplevelsen skal knyttes til resten av filmen.

Komplekse sinnstemninger

Det skal sies at filmen ikke forsøker å følge et klassisk narrativ. Her brukes heller klipp, musikk og bilder til å skildre stemning, miljø og tema. Da er det naturlig at det oppstår mange digresjoner, og at ikke alt skal ha en «funksjon». Tidvis fungerer disse digresjonene godt i å sette oss inn i Maja sin indre verden, og de gir også filmen et særegent preg. 

Men det er dessverre for mange partier i filmen som oppleves overflødige og intetsigende sett i lys av filmens tematikk.  

Gjennom hans evne til å bruke bilder, musikk, klipp og narrativ struktur til å skildre depresjon og stillstand på en presis og særegen måte, viser Landsvik at han er en regissør å følge med på.