Filmanmeldelse
Å etterlate ekko med svak stemme
The Voice of Hind Rajab er en vanskelig film å komme seg gjennom, selv når man vet hvordan den slutter.
Den 29. januar 2024 møtte Omar A. Alqam (Motaz Malhees) opp på jobben sin som telefonoperatør for nødtjenesten Røde Halvmåne, i Ramallah på Vestbredden. Denne skjebnesvangre dagen blir han oppringt fra Tyskland av en palestiner som informerer Alqam om at familien hans befinner seg i Nord-Gaza. De trenger trolig hjelp til å ut av byen Tel Al Awah, som Israel har beordret at må evakueres. Omar får til slutt kontakt med noen i denne familien, nemlig fem år gamle Hind Rajab. Hind Rajab rapporterer at hun sitter omringet av døde familiemedlemmer i en liten bil, og at det kjører tanks forbi. Hun ber om å få komme hjem til moren sin, som ikke er i bilen.
The Voice of Hind Rajab er en spillefilm basert på virkelige hendelser. Det klokeste kunstneriske valget regissør Ben Hania har tatt er å bruke de ekte opptakene av telefonsamtalen mellom Hind og Red Crescent. Av og til ser vi lydbølgene fra samtalen for å minne oss på at den faktisk er ekte, av og til spilles samtalen mens skuespillerne sitter stille og ser på, men oftest blander skuespillerne eget skuespill med de ekte lydklippene. Det er forbløffende virkningsfullt. Seeren får en sterk tilknytning til Hind Rajab, nettopp fordi hun ikke er en karakter, men et virkelig og forsvarsløst menneske.
Vi ser hverken Hind Rajab eller ambulansearbeiderne som forhåpentligvis skal hjelpe henne. Vi ser heller ikke Israel Defense Forces’ (IDF) skudd. All handlingen foregår innestengt på et slitnet Red Crescent-kontor. Det oppleves klaustrofobisk, selv som seer. Alt vi kan gjøre er å høre, og forestille oss hvordan situasjonen er på den andre siden av telefonsamtalen. Dette er et genialt grep. Vi lever oss uanstrengt inn i hovedkarakterene, i vår manglende evne til å gjøre noe som helst.
Det blir tydeligere og tydeligere at oddsene er stacket mot Hind og Red Crescent, for å få en ambulanse inn i på Nord-Gaza er ingen enkel sak. Først må Alqam informere sjefen sin, Mahdi (Amer Hlehel), så må Mahdi kontakte en ansvarlig i Røde Kors, som videre må kontakte noen i det israelske byråkratiet, som igjen må kontakte noen andre i IDF. Så må hele rutinen reverseres for at beskjeden når Mahdi igjen, bare for at Alqam skal få den godkjente ruten til ambulansearbeiderne. Dersom ambulansen skal få grønt lys til å faktisk kjøre turen må hele prosessen gjentas.
Mahdi ringer alle han kjenner, i forsøk på å framskynde prosessen. Alqam på sin side vil sende ambulansen uten å ha mottatt hverken rute eller godkjenning. Dette skaper splid mellom Alqam og Mahdi, og presset stiger.
Mahdi ønsker å legge ut lydopptakene av Hind på sosiale medier, i håp om at dette vil legge press på alle involverte i prosessen. Alqam på sin side motsetter seg dette. Han er rasende; instagramfeeden hans er full av ødelagte bygninger og barnelik. Han har ikke noen tro på at lyden av en fem år gammel jente som trygler om hjelp kommer til å ha noen virkning. Dessverre hadde han helt rett: i virkeligheten var verdenssamfunnet forbanna i noen uker da opptakene av Hind Rajab ble publisert og delt. Så ble Hind Rajab, i likhet med de andre ofrene i Gaza, glemt.
En film som dette er vanskelig å anmelde. Jeg gikk ut av kinosalen med en tomhetsfølelse. Det føles idiotisk å kritisere kameravinkler og klipping når filmen har et så alvorlig og viktig tema. Til tross for dette er det flere tekniske elementer ved filmen som gjør den god, og er verdt å nevne. Skuespillerne er jevnt over kjempegode, dialogen er velskrevet – trolig siden den er ekte. Kameraarbeidet er levende, og dermed konfronterende. Regissør Ben Hania kunne gjort mer for å matche tyngden og styrken i budskapet, men filmhåndverket er godt nok.
Det som møter oss på slutten av filmen er havet, et sted Hind elsket å være. Da har vi brukt 90 nærmest uutholdelige minutter på å høre dette barnet trygle om hjelp, men når lyden av bølger treffer ørene mine vil jeg heller returnere til kontoret; da var iallfall Hind Rajab levende. Dette er en slående slutt på historien om livet hennes: Det var på stranden hun var med familien sin før krigen brøt ut – for Hind Rajab var havet et symbol på fred.