Illusjonens bristepunkt

Det er snart to år siden folkemordet i Gaza startet. For hver dag som går, avdekkes stadig tydeligere det sanne ansiktet til den israelske okkupasjonen: et system bygget på rasisme, apartheid og etnisk rensing.

Dette er dessverre ikke nytt. Israelske politikere har i årevis uttrykt sitt ønske om en stat enten basert på segregering, eller en stat fullstendig renset for palestinere. For mange palestinere, meg selv inkludert, vekker dette vonde minner. Vi har hørt historiene om Nakba i 1948 fra våre foreldre og besteforeldre opp igjennom, og nå skjer det på nytt igjen foran øynene våre. 

I lys av dette er det og smertefullt for oss norsk-palestinere hvor klart hyklersk Norges rolle har vært. På den ene siden hevder vi at en tostatsløsning er det vi ønsker. Mens vi på den andre siden investerer i israelske selskaper og områder som direkte bidrar til utviklingen av ulovlige bosettinger i Palestina. 

I tillegg til dette produserer Norge våpen, blant annet M72-raketter og deler til F35-kampflyene, som Israel bruker mot sivile i Gaza. Dette skjer med politisk stillhet, økonomisk gevinst og moralsk svik. Regjeringen har valgt å lukke øynene. 

Universitetet i Oslo er dessverre ikke noe bedre. I to år har vi forsøkt å få Universitetet i Oslo til å ta et klart standpunkt mot okkupasjon, apartheid og folkemord. I stedet har vi blitt møtt med en dobbeltmoral som har forbauset meg.

Da krigen i Ukraina brøt ut, tok både Norge og UiO et tydelig og moralsk riktig standpunkt. UiO viste solidaritet ved å heise det ukrainske flagget og donere over 1 000 PC-er til ukrainske universiteter. Etter krigsutbruddet satte UiO formelt samarbeid med russiske universiteter på pause. Men når det gjelder folkemordet i Gaza, virker det som om prinsippet solidaritet plutselig blir «komplisert».

Folkemord er ikke nyansert. Å ta stilling mot massedrap og undertrykking burde være grunnleggende, spesielt for en institusjon som hevder å forsvare akademisk frihet og kritisk tenkning. Akademisk frihet betyr ikke stillhet eller lojalitet til statens linje, men et moralsk ansvar for å stå på riktig side av historien.

Som jeg tidligere har sagt til administrasjonen ved Universitetet i Oslo: Studentene har alltid stått på rett side av historien fra Vietnam, til Sør-Afrika, til Palestina. Nå er det dere som må velge hvordan dere vil bli husket: Som de som var tause mens barn sultet og bomber falt eller som de som valgte å stå opp mot urettferdighet. Aldri igjen er nå.