På tide å ta farvel med storebror

Det er ikke hver dag jeg leser nasjonale strategier fra regjeringen. Men denne uka så jeg et nyhetsoppslag som vakte interessen nok til å laste ned en PDF og tråkle meg gjennom 36 trauste sider med nasjonal sikkerhetsstrategi. Den første av sitt slag her til lands.

Det er nesten overflødig å si at vi lever i usikre tider, men frasen stemmer jo - og sånn sett er det vel ikke så dumt med en offisiell sikkerhetsstrategi. Russlands brutale invasjon av Ukraina danner, med rette, mye av grunnlaget for strategien, som beskriver rasjonelle tiltak som styrking av forsvarsevnen og tettere samarbeid med Europa.

Likevel er det skuffende at strategien ikke setter fingeren på en av hovedårsakene til at vi lever i usikre tider, USA. Deres nye «konfronterende og ukonvensjonelle» politikk nevnes kort, men stort sett fremheves de som vår viktigste allierte. Jonas Gahr Støre insisterer fortsatt på verdifellesskapet som ligger til grunn for alliansen. 

Unnvikenheten er forståelig - vi er jo allerede svært tett knyttet til USA. Store deler av vår teknologiske infrastruktur er kontrollert av amerikanske tek-selskaper og halvparten av oljefondets verdier er plassert i USA. Det tette militære samarbeidet er i tillegg styrket de siste årene, gjennom den såkalte baseavtalen. Avtalen ble inngått i 2022 og tillater for første gang utenlandske militærbaser på norsk jord. I fjor ble avtalen utvidet og amerikanske styrker har nå uhindret tilgang på tolv militære områder rundt om i landet. Dette kan fort bli skummelt når de amerikanske styrkene nå er underlagt autoritær og uforutsigbar regjering, som attpåtil snakker høyt om sine ambisjoner om å annektere en del av vårt naboland. 

 «Uhindret tilgang» er særlig verdt å merke seg. Selv om amerikanerne i utgangspunktet skal respektere norsk lov og ikke plassere atomvåpen på norsk jord, har vi ikke mulighet til å kontrollere hvorvidt dette faktisk skjer. Vi blir derfor nødt til å stole på den notorisk upålitelige Trump-regjeringen, som ikke engang vil garantere den forsvarshjelpen som sikkerhetspolitikken vår er så avhengig av. 

Den nasjonale sikkerhetsstrategien peker på trusler som manglende respekt for folkeretten, våpenkappløp, stormaktsrivalisering, demokratier i forfall og kraftig økning av desinformasjon. Dessverre tas de ikke ordentlig på alvor når man hopper bukk over en av stormaktenes rolle i situasjonen. USA står for nesten halvparten av verdens våpeneksport, fasiliterer det pågående folkemordet på palestinerne og virker nå å skli ut i et oligarki, der milliardærene som tilrettelegger for fri flyt av desinformasjon har frie tøyler. Under angrep fra dette regimet er de demokratiske institusjonene i ferd med å smuldre opp. Hvor mye er det egentlig igjen av det verdimessige fellesskapet vårt?

Amerikansk utenrikspolitikk tjener først og fremst amerikanske interesser. Disse er i stor grad uttrykk for oligarkenes interesser: kontroll over ressurser, opprustning og uregulert makt til de største selskapene. Store verdier fra ukrainske naturressurser tilfaller USA i den nylig inngåtte mineralavtalen. Våpenindustrien tjener enorme summer på salg til autoritære regimer, ikke minst til den israelske okkupasjonsmakten. Også lenge før Trump har disse interessene vært håndhevet internasjonalt gjennom et utall angrepskriger og folkerettsstridige militæroperasjoner. Er det i norsk interesse å bidra til disse operasjonene? Å eksportere våpen som via USA ender opp hos krigsforbrytere?

Nasjonal sikkerhet er utrolig viktig. Å avhengiggjøre den av et uforutsigbart regime med autoritære ambisjoner er en stor risiko. Et av de uttalte målene i sikkerhetsstrategien er å bidra til «en verden som søker løsninger basert på folkeretten». Hvis vi mener alvor, er vi nødt til å innse hvilken trussel USA utgjør for en regelstyrt verdensorden. Heller enn å binde oss til masta på det amerikanske krigsskipet er det på tide å styrke norsk selvstendighet, si opp baseavtalen som avstår suverenitet til Trump-regimet og finne andre samarbeidspartnere.