For god for små scener

Hvem: EDEL

Sjanger: R&B, pop-rock

Hvor: Novafest på Dattera til Hagen

Når: Fredag 19.april

Spenningen bygger seg opp og flere og flere trekker inn i det trange lokalet. Kun en måned har gått siden EDEL slapp sin aller første singel – en debut så god at flere i publikum starter med heiarop lenge før bandet i det hele tatt går på scenen. 

Stavangerduoen Malin Stokka og Vera Ottesen startet EDEL med liveopptredener. Nybegynnerne er altså erfarne underholdere, komfortable på scenen. De er tilstede – i ansikt, i kroppsspråk og i kommunikasjonen seg imellom. Publikum er trygge i deres hender, der de står stødige, uten nøling og med en velfortjent selvsikkerhet.

Stemmene er like imponerende, like varierte og i like god harmoni som på innspilt versjon. I et vakkert samspill beveger melodien seg i rykk og napp. Stemmene til Stokka og Ottesen kombinerer klassiske R&B vokaler, som til tider minner om H.E.R, og mer rockete roping. Det kanskje aller fineste er hvor mye plass de gir hverandre. Begge får lik mulighet til å skinne, slik at alle skal skjønne at EDEL består av to eksepsjonelt flinke sangere. 

Stavangerjentene akkompagneres av et sortkledd gutteband, kule nok til å bruke solbriller inne. Også bandet, som ikke er en del av EDEL, får velfortjent applaus – og rop om at «Bassisten fortjener lønnsøkning!» Bassen er faktisk så heftig at samtlige i lokalet vil få nakkesleng. 

Når noen er såpass dyktige, kan det ofte bli ganske kjedelig i sin søken etter generisk perfeksjon. Dette skjer også med EDEL, men heldigvis kun en sjelden gang. Selv om hver harmoni, hver rytme og gitarsolo er klart og tydelig gjennomtenkt, har låtene fremdeles en rå sjel. De eneste gangene EDEL havner i flinkis-fallgruva, er når de blir litt vel opptatte av å vise frem stemmeleiet sitt. Å briljere med vakre stemmer er fantastisk i 9 av 10 tilfeller, men innimellom er det lov å bare spille musikk. Ikke bare inviter oss til å lytte på en sangøvelse.

De er, med god grunn, stolte over egen innsats. Halvveis inn i konserten introduseres kjærlighetssangen «Made it». Sangen er skrevet som en gave fra EDEL til EDEL om dagen de satte seg ned og bestemte seg for at musikken var noe de faktisk måtte ta seriøst. At det var dette de faktisk ville drive med. Ottesen og Stokka stirrer dypt inn i øynene til hverandre mens de synger. Både gåsehud og kjærlighet sprer seg utover i lokalet, mens vi får se noen som virkelig jobber for å kunne leve av det de elsker, og som har troen på seg selv.

Publikum buer når EDEL forteller at den neste låta er den aller siste. Vi vil ha mer. Konserten er alt for kort for et band som er så flinke. Og det er heller ikke gode muligheter til å høre de når vi kommer hjem – kun en av sangene deres ligger ute. Det er nettopp denne, «As I Go», som spilles helt til slutt. Rakettfarten EDEL beveger seg oppover i merkes godt, da publikum allerede kan teksten på den nesten splitter nye låta. 

Spåkula viser at EDEL i framtida vil spille på enda større scener. Og at om noen år kan alle vi i publikum sette oss ned på fest og skryte av at «Jeg så faktisk EDEL før de ble store».