– Forbud hjelper ikke mot drittytringer

I forbindelse med «Forbudte bøker-uka» som koordineres av Universitetsbiblioteket i Oslo, ble boken Rettssakene som kneblet (2020) av Hans Fredrik Dahl frontet. Boken starter 13. oktober 1966. Da banker politiet på døren til Jens Bjørneboe. Han skal bli stilt for retten for romanen Uten en tråd. Etter en kort fremleggelse av saken, spør Dahl seg selv og oss, hva vi ville gjort hvis politiet banket på vår, eller en annen forfatters død i dag. Hadde vi kjempet, eller hadde vi føyet oss?

På åpningsarrangementet taler statsminister Jonas Gahr Støre (Ap). Han hadde funnet det passende å ta en pause fra trontaledebatten for å vitne og å tale for et lite, og passelig gråhåret, publikum ved Universitetsbibliotekets scene. Etter talen tar han seg tid til en kort prat med noen av journalistene som har møtt opp, deriblant fra Universitas. Der svarte han på spørsmål om hvorfor vi skal bry oss om sensur.

– Vi må bry oss fordi det er mye vi har å miste. Sensur kan ramme vårt frie ord og vår frie presse. 

I talen var Støre opptatt av at sensur er et lite forekommende tema i dagens Norge, uten at vi av den grunn kan hvile på laurbærene. I det korte intervjuet med Universitas utdyper han at sensur gjerne starter krypende, og at vi må være på vakt. 

– Selvsensur er én måte, sier han, men tilføyer:

– Motkraften er de stadige samtalene om når og hvordan sensur skjer. Arrangementer som Forbudte bøker-uka er med på å øke bevisstheten om tendenser til sensur. 

Den stadige større uken

Uken Støre viser til arrangeres av Runhild Seim og Cathinka Neverdal ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Dette er det tredje året Forbudte bøker-uka arrangeres i Norge, og den vokser seg stadig større. 

– Her i Norge er egentlig hele bok- og bibliotekbransjen med, sier Seim.

De kan fortelle at det første året var det 250 påmeldte institusjoner. Dette året er tallet nærmere 740. Veksten rommer en bredde av aktører.

– Vi ser en økning blant skolebibliotek, bokhandlere, litteraturhus, folkebibliotek og forskningsbibliotek, forteller Seim entusiastisk. 

I løpet av samtalen finner de frem flere titler som tidligere har vært forbudte. En av disse er Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Dette skyldes bokens anti-autoritære budskap. Nettopp dette budskapet er ofte grunnen til at flere, deriblant mange litteraturprisvinnere, har blitt sensurert, mener Neverdal, og peker på Ernest Hemingway som et annet eksempel. 

Mens vi snakket, spurte vi oss hvem som skulle vinne Nobelprisen i litteratur i år. Etter samtalen fikk vi vite at det ble Anne Carson, som på sitt eksperimentelle vis utvider perspektiver, også blant annet om og for skeive. 

De utsatte er minoriteter

De ser begge med bekymring over dammen. I USA er det nemlig en kamp om hvilke bøker særlig barna skal få lese. 

– Der har debatten blitt polarisert og politisert, og det forekommer både økonomiske og juridiske former for sensur. For eksempel holdes finansiering av bibliotek eller utdanningsinstitusjoner tilbake, sier Neverdal. 

Bøker de ser går igjen bli forsøkt gjort forbudt, er bøker som på et eller annet vis representerer stemmene til folk med LHBTQ+-identitet, stemmene til personer med minoritetsbakgrunn, eller urfolk. 

– Og dette starter ikke med bokbrenning. Det starter med mistenkeliggjøring av bibliotekarer og undervisere, og dette undergraver tilliten i det stille, forteller Neverdal.

Ifølge Norsk bibliotekforenings kartlegging av sensurforsøk i norske bibliotek er det først og fremst bøker som omhandler kjønnsidentitet og seksualitet som er utsatt. Derfor opplever arrangørene det som viktig å arbeide med bevisstgjøring. Eksemplene er denne uken mange.

– Som når et lite bibliotek med mikroskopiske ressurser er med og markerer uka, deler Seim. 

I likhet med statsministeren påpeker Seim og Neverdal at motgiften mot sensur er å snakke mer om sensur og selvsensur i hverdagen. Forbudte bøker er på denne måten en unik inngang til disse temaene.

– Barn utroper «hæ?» når de får vite at Kaptein Supertruse er forbudt i USA, ler Seim.

Bøkene har lenge vært forsøkt fjernet fra amerikanske bibliotek på grunn av angivelig upassende språk og portrettering av vold. 

– Og jeg får veldig lyst til å lese Brødrene Løvehjerte igjen!

Vi ler, før de understreker betydningen av selve lesingen. Derfor er de glade for at å lese bøker har blitt populært igjen.

– Slik lærer man å lytte til andre, eller å se fra en annens perspektiv, sier Neverdal.

Når noen vil forby ditt ord

Aslak Nore er blant forfatterne som løftes frem under arrangementet. Han har konkrete erfaringer med sensurforsøk av sine bøker i dag. Når Universitas kontakter ham, befinner han seg på en litteraturfestival i Romania.  

– Det er ingen sensurering her, sier han spøkefullt.

Nores erfaring er fra Russland i 2025. Den første boken i Falck-serien, Havets Kirkegård, hadde blitt utgitt med suksess i landet noen år før. Derfor skulle de gi ut bok nummer to, Ingen skal drukne. Det skulle imidlertid bli vanskeligere med denne.

– Jeg fikk en e-post om en forverret situasjon i Russland. Forleggeren min var i eksil, men kunne fortelle at de andre i forlaget, som fortsatt var i Russland, kunne få problemer hvis vi ikke gjorde endringer i boken.

Det russiske forlaget ønsket å gå innholdsmessig til verks. De krevde at referanser til president Vladimir Putin, LHBTQ+, og narkotika ble fjernet. 

– For meg var det uaktuelt å gjøre endringer på grunn av politiske hensyn. 

Erfaringen betyr imidlertid ikke at det er uaktuelt for Nore å utgi på russisk i fremtiden. Da debatten om kulturboikott havnet på dagsordenen etter invasjonen av Ukraina i 2022, var han tydelig på at han ikke var for en slik boikott. Det handlet om å støtte forlaget, som hadde rykte på seg å være maktkritiske, men også om prinsipper. Nore mener man skal være forsiktig med boikott.

– Det kan umulig skade at folk leser om andre verdener, slår han fast. 

I tillegg advarer han mot enhver form for sensur av bøker. Dette gjelder uansett hva slags innhold det er snakk om.

– Å lese Mein Kampf gjør deg ikke til nazist, mener Nore, og takker nei til moralskt bedrevitende råd om hva man bør og ikke bør lese. 

Vårt sterke vern

En som har skrevet, snakket og lenge befattet seg med ytringsfrihetens friheter og grenser, er professor ved Institutt for offentlig rett, Anine Kierulf. Hun peker på andre problemer enn sensur for den offentlige samtalen. 

– Rettslig sett er det lite som truer det frie ord. Det er en del snakk om sensur, men det forekommer sjelden sensur i rettslig forstand, påpeker hun, og viser til Norges sterke vern mot forhåndssensur av ytringer. 

Det er viktige forbehold som forbud mot trusler, privatlivskrenkelser og hatytringer, men forbud styrer primært de samvittighetsfulle. Slik skal det også være, mener hun bestemt.

– Forbud hjelper ikke mye mot drittytringer. Folk stjeler sykler selv når det ikke er lov. 

Mer enn jus er det som tøyler oss eventuelle sosiale sanksjoner, forklarer hun. Vi kan holde ting tilbake av omsorg for andre, av hensyn til vårt rykte, eller av frykt for å bli upopulære. Grunnene til selvsensur er mange, og flere av dem er legitime.

– Vi går ikke rundt og sier alt vi tenker, og det er bra. Folkeskikk er en god ting.

Problem: Sosiale medier

Problemet oppstår først når de stemmene offentligheten faktisk trenger å høre, stilnes. Kierulf forklarer at de som forsøker å stilne andre, ofte gjør det med gode intensjoner. De innser kanskje ikke det udemokratiske med forsøkene på sensur. De ønsker ofte å verne utsatte grupper eller offentligheten, det være seg barn mot opplysninger av seksuell art eller bestemte ord fra gamle klassikere, men de opphever seg da til autoritære dommere. 

– De anser seg som bærere av sannheter, som om de vet bedre enn andre hva andre bør få ta stilling til.

På spørsmål om hva som kan true ytrings- og informasjonsfriheten i Norge i dag, retter professoren skytset mot sosiale medier. 

– Problemet vårt er at vi har satt bort det offentlige ordskiftet til plattformer med bare profitt for øyet. De korrumperer samfunnssamtalen ved å få oss til å tro at folk hater hverandre.

De sosiale mediene, hevder Kierulf, har ikke interesse av å opprettholde en demokratisk og sannhetssøkende offentlighet.

– Er løsningen å lage egne plattformer?

– Ja, og å regulere. Eventuelt å melde seg ut. Jeg registrerer at Hareid kommune har «slått opp» med Meta.

Kierulf mener det er problematisk at alle, inkludert offentlige institusjoner, ganske bevisstløs har omfavnet plattformene. Hun etterlyser en endring i hvor vi møtes for å snakke med hverandre. Og mener vi må forstå oss selv bedre.

– Vi bør lære oss hvor sårbare vi som mennesker er for gruppetenkning, for hvordan plattformene utnytter oss og hvordan vi blir manipulert.