– Forskerne bør ta styringen selv

Fordi forskerne ikke henvender seg til mediene selv, må redaksjonene ofte selv ta grepet og følge utviklingen innen ulike forskningsområder. Likevel er mange forskere misfornøyd med måten arbeidet deres formidles på.

Ifølge Øivind Monn-Iversen, tidligere sjef for temaavdelingen i Dagbladet, mottar avdelingen få henvendelser fra forskere om aktuelt helsestoff.

– Forskerne henvendte seg i liten grad til oss. Journalistene våre lette konstant etter stoff vi kunne bruke i avisa, hentet fra artikler i vitenskapelige tidsskrift og lignende, sier han.

Også Guro Tarjem, prosjektleder for vitenskapsprogrammet Verdt å vite på NRKP2, opplever at redaksjonen selv må gå aktivt inn for å finne nyheter innen forskning.

– Vi følger utviklingen i forskningstidsskrifter som blant annet Nature, Science og New Scientist og Scientific American, og plukker også opp det vi mener er nytt fra norske forskningsinstitusjoner og nettsider, sier hun.

– Vi oppfordrer forskerne til å skrive kronikker, og ta styringen selv over hva som formidles i mediene. Journalister trekker ofte ut bipoeng fra vitenskapelige artikler og blåser dem opp, og det er synd hvis dette er det eneste som blir skrevet om saken, sier Karl Henrik Sivesind, ansvarlig redaktør for Tidsskrift for Samfunnsforskning.

Han mener at et kort avisoppslag om et nytt forskningsresultat, som trykkes dagen etter at nyheten ble publisert i en tidsskriftartikkel, ikke er den beste måten å formidle forskning på.

Etterlyser mer samfunnsforskning

– Det er lettere for forskere å bli fornøyd når de har større kontroll over det som kommer på trykk. Samtidig er tilgangen på kronikkplass begrenset. Aftenposten får jo inn flere titalls kronikker hver dag, sier Sivesind.

– Muligheten for å bruke samfunnsforskning i mediene er større enn mange tror. Mange nyheter innenfor samfunnsforskning kan danne ryggraden for et magasinoppslag. A-Magasinet har for eksempel brukt mye forskningsmateriale i sine reportasjer. Hvis journalistene hadde tatt seg bryet med å lete enda mer, kunne de ha funnet flere forskningsresultater som egnet seg til nyhetsoppslag, mener han.

Nina Kristiansen, redaktør for nettavisa forskning.no, mener at nyheter fra samfunnsforskningen allerede brukes mye i mediene.

– Det finnes mange eksempler på det motsatte. Blant annet Dagbladets magasin og radioprogrammet Sånn er livet er flinke til å formidle samfunnsforskning, sier hun.

Kristiansen er heller ikke enig i at forskere er for lite flinke til å ta kontakt med mediene.

– Politikere er vel mest aktive i å kontakte mediene, men det gjør også forskere, ofte gjennom sine informasjonsavdelinger. Som regel er det imidlertid mediene som kontakter sine kilder. Beklageligvis er det ofte de samme forskerne som blir kontaktet igjen og igjen. Det skyldes at de alltid er positive, eller flinke til å aktualisere sin egen forskning, men det gir jo ikke akkurat et inntrykk av mangfold, sier hun.

Et mangfold av kanaler

Ifølge Kristiansen har forskerne et mangfold av alternative kanaler de kan bruke til å formidle forskningen sin. Mens noen forskere blogger så mye at de ikke har behov for å skrive kronikker, foretrekker andre å stille opp i debatter eller la seg intervjue.

– Hvis man har en god penn, kan man formidle forskningen sin på flere ulike måter. Noen håndterer én sjanger, mens andre håndterer en annen. Enkelte liker å delta i debatter hvor det konkurreres om å ta ordet, mens andre benytter seg av mer lavmælte medier, sier hun.

Selve mediene har også et mangfold av mulige måter å formidle forskning på.

– Radiomediet er utfordrende, i og med at lytteren bare har forskerens stemme å forholde seg til. Noen forskere inviterer vi som gjester direkte i studio, andre ganger er saken best tjent med at vi lager en reportasje fra laboratoriet eller det miljøet forskeren hører hjemme i. Noen er absolutt flinkere enn andre til å snakke forståelig og i bilder, men radiomediet gir oss mange muligheter til å variere stoffet, sier Guro Tarjem.

Redaksjonen i Verdt å vite leter også etter kuriosa, og nyheter som kan gi lytteren en aha-opplevelse.

– Vi får inn en del tips om aktuelle naturvitenskapelige temaer, men plukker ut sakene selv, og formidler det vi mener våre lyttere kan ha interesse av. Verdt å vite vil gjerne ha litt kontinuitet, bredde og dybde i sakene. Vi følger gjerne opp temaer i programserier, forteller Tarjem.

Undervurderer seg selv

Kristiansen i forskning.no mener at forskere først og fremst har to problemer: De kan for mye, men tror selv at de kan for lite.

– Det finnes jo alltid tre personer på instituttet som kan mer om dette temaet enn dem selv. Mange forskere rangerer sin kompetanse ut fra verdens største eksperter. Slik sett kan de oppleves som litt rare å ha med å gjøre. Når forskere driver med populærvitenskapelig formidling, bør de måle seg etter lesernes kompetanse, framfor kollegiets meninger, sier Kristiansen.

Monn Iversen mener også at det er viktig å gjøre forskningsnyheter lesbare og forståelige.

– For mange forskere er det et evig dilemma å forholde seg til det enkle, folkelige uttrykket mediene ønsker å ha, og samtidig føle at det viktigste i forskningen formidles, på en forståelig måte, sier han.

– Enkelte forskere har et skrekkbilde av å bli gjenstand for tabloid forvrengning når de lar seg intervjue i VG. Men når de først lar seg intervjue av VG, bør det foregå på dette mediets premisser. Og hvis man ikke er komfortabel med det, bør man ty til et annet medium, mener Kristiansen.