FOR BREDT: Begrepet er for bredt og innehar en altfor stor variasjon av betydninger, skriver Sofie Kristine Flydal.
FOR BREDT: Begrepet er for bredt og innehar en altfor stor variasjon av betydninger, skriver Sofie Kristine Flydal.

Forskningen viser hva?

«Forskning viser...» slenges ut i debatter, sosiale medier og private samtaler. Men når kan vi stole på forskningen?

Publisert Sist oppdatert

Vaksinemotstandere, klimafornektere og konspirasjonsteoretikere har gjerne ett trekk til felles: De er generelt skeptiske til den informasjonen og den forskningen de blir fremlagt. Og akkurat dét er kanskje ikke så rart. Det er til og med viktig — til tider.

Les også: "Mer enn bare til pynt"

Når all forskning blir kalt det samme, nettopp forskning, mister man altså både tillit og slagkraft.

Så hva er det med «Forskning viser»-argumentasjonen som ikke alltid holder? Jo, klimafornekteren har jo faktisk rett i at forskning gang på gang blir tilbakevist. Ikke all forskning gir oss sikker kunnskap. Metodene innenfor ulike fagfelt er dessuten svært forskjellige, og det med god grunn. Det er ikke mulig å forske på lik måte innenfor biologi, matematikk, psykologi og historie, og det er stor forskjell på hvilken sikkerhet det er mulig å komme frem til i ulike typer forskning.

Ta ernæringsfysiologi. Dette er et komplekst fagfelt med mange faktorer som spiller inn. Studerer man et bestemt kostholdstiltak, kan resultatene være misvisende fordi andre faktorer i ernæringen spiller inn. Før jul kunne man lese på forskning.no at en tidligere antatt sammenheng mellom fedme og hjernehinneblødning ikke stemte. Tidligere hadde forskning antydet at overvektige personer sjeldnere fikk hjernehinneblødning, og man antok dermed at fedme spilte inn positivt på dette. I en ny studie fra UiT kunne man derimot se at det ikke var fedmen som beskyttet. Forskningen viste at undervektige og normalvektige i snitt røyket mer enn overvektige, og at det var røykingen som sørget for hyppigere hjernehinneblødning hos personer med lavere BMI, og ikke kroppsfettet.

Les også: "Fri praksisslavene"

Så kanskje kunne vi vært tjent med å snakke om forskning på en litt annen måte.

Klimaforskning er også et svært komplekst regnestykke. Det er forståelig med skepsis når så mange faktorer spiller inn, og man må forske med utgangspunkt i et bredt spekter av scenarioer. Uenigheter blant forskere sår tvil hos befolkningen. Det som allikevel gjør at vi i dag, med såpass høy sikkerhet, kan stole på at klimaendringene er menneskeskapte, er en stor konsensus blant ekspertene på området.

Studier viser at amerikanere tror det er større uenighet mellom klimaforskere enn det i virkeligheten er. I en rekke studier ser man at over 9 av 10 forskere mener klimaendringene primært er menneskeskapte. Når USAs befolkning tror konsensusen er mye mindre, er de også mer kritiske til å støtte politiske klimatiltak. Dessuten viser en studie fra 2014 at jo mer ekspertise forskere har om klima, jo mer overbeviste er de om at endringene er menneskeskapte. Tallene er basert på hvor mange fagfellevurderte publikasjoner forskerne har på klimafeltet. Et komplisert regnestykke er altså kommet dit at vi med ekstremt høy sikkerhet kan stole på forskningen som sier at klimaendringer primært er menneskeskapte.

Problemet i klimaskepsis ligger altså ikke i forskningen, men heller mistilliten til forskning hos enkelte deler av befolkningen. Når all forskning blir kalt det samme, nettopp forskning, mister man altså både tillit og slagkraft. Spørreundersøkelser, casestudier og tekststudier faller under samme kam som matematiske og fysiske undersøkelser. Dette gjør at når noen slenger inn i en diskusjon at «forskning viser», så er tyngden av forskningen veldig varierende.

Om det er matematikk, ernæringsfysiologi, biologi; forskjellene i metode og forskning er svært forskjellige. Likevel er forskningen tross alt det beste vi har for å få en forståelse av problemstillinger innen de forskjellige fagene. Men språket er noe mangelfullt når det feiler på å presisere hva slags type undersøkelser eller metoder som har blitt brukt, og hvor mye tillit vi kan ha til den enkelte forskningen. Begrepet er for bredt og innehar en altfor stor variasjon av betydninger. Språket tar ikke nok høyde for ulikhetene i forskjellige akademiske fagfelt, og blir dermed mangelfullt og misvisende.

Så kanskje kunne vi vært tjent med å snakke om forskning på en litt annen måte. Hvis man presiserer at det er en ernæringsfysiologisk undersøkelse, et casestudie i psykologien eller fagfellevurdert klimaforskning med høy enighet blant forskerne, ja, så er det kanskje litt lettere å ha tillit til det sistnevnte. Også må vi slutte å fortelle klimafornektere eller vaksinemotstandere at de ikke må stille spørsmål ved «forskning», for forskning skal betviles og hele tiden revurderes. Men vi kan kanskje hjelpe skeptikerne å forstå at det er stor forskjell på i hvilken grad vi kan stole på — og må forholde oss til — ulik forskning. Selv med feilmarginer er mye forskning det beste vi har å gå etter når vi skal forholde oss til verden. Og det er viktig at folk kan ha tillit til relativt sikker forskning.

Les også: "Grønn selvbegrensning"

Powered by Labrador CMS