Fri og freidig

– Intellektuelle leveranser av slaget man tar av seg hatten for, kommer like ofte utenfra universitetet, fra tenkere som Rune Slagstad og Dag Østerberg. Begge ville nok få utslett bare av tanken på å være fast tilknyttet universitetet, sier anarkisten og skribenten Mari Toft alias Syphilia Morgenstierne.

Hun mener den enkelte student og forsker må skru av sine institusjonslojaliteter og tenke som frie individer.

– Først da har vi fått en intellektuell elite i Norge. Hvis universitetet ikke kan fremskaffe slike individer, har vi likevel en intellektuell elite, men den har ingenting med universitetet å gjøre, konstaterer Mari Toft.

Hun titulerer seg riksanarkist og fri intellektuell, og lever som skribent og sjef på eget forlag. Bak seg har hun år som skribent i Gateavisa, herfra stammer pseudonymet Syphilia Morgenstierne. På 1990-tallet drev hun frem og redigerte tidsskriftet Prosa, til hun mistet redaktørjobben etter en vel frittalende artikkel om forlagssjefene Geir Mork og William Nygaard.

– De intellektuelle plikter å diskutere samfunnet i offentlighet. Den norske offentligheten ligger med brukket rygg, og universitetet er medskyldig. Det har nøyd seg med en rolle hvor man bare pusler med interne problemstillinger. Den offentlige diskurs finner i dag knapt sted ved universitetet, hevder Mari Toft.

Jålebukker

Hennes eget møte med universitetet endte raskt med at hun rygget ut av lesesalene og auditoriene.

– Endelig var jeg ferdig med skolevesenet, og så var universitetet akkurat det samme. Studentene må rekke opp hånda, de har frikvarter – det er en fornærmelse mot voksne mennesker! Ikke forbausende at universitetet bare fremskaffer middelmådige lærere, mener Mari Toft.

Politikernes feil har ifølge Toft vært å tro at det er nok å smelle opp fabrikkliknende betongbygninger for å skape et akademisk miljø. Men det er også forskernes skyld at universitetet ikke fungerer.

– Akademikerne må slutte å være jålebukker. Jeg er ikke imponert over hva de presterer. Altfor mange sitter med fete gasjer og klyper unge studiner i baken mens de håver inn æresbevisninger. Jeg har vondt av mindretallet hederlig arbeidende universitetsfolk. De fratas innholdet i det de gjør når ingen kan si hva universitetet er.

Åpen elite

Som anarkist forbeholder Toft seg retten til å snakke om det ideelle samfunn. «Staten må knuses» har hun sagt – men et statlig universitet har en viktig plass i Tofts idealsamfunn.

– Universitetet er den institusjonen som lettest burde kunne realisere idealet om et godt samfunn, et sted der mennesket kan utvikle seg selv og fellesskapet. Universitetets oppgave er å fremme fri tenkning og forskning, sier Toft.

Tross forkjærlighet for flate strukturer, frykter ikke Toft et elitistisk universitet.

– Universitetet bør være en eliteskole i den forstand at det skaper premissleverandører som går i dialog med folket. Det er ingen grunn til å frykte en eliteklasse i et åpent, anarkistisk samfunn. Men i dag er ikke universitetet en elite, det er bare en ungdomsskole.

Giske opportunist

For Mari Toft er et fritt universitet et åpent universitet, også med plass for lite målrettede studenter som virrer rundt og kanskje aldri blir ferdige.

– Universitetet er ikke lenger den lille skolen med 20 menn i flosshatt. Det er en selvfølge at staten skal betale for et godt og fritt universitet og ikke forlange noe tilbake.

Samfunnet får noe tilbake fra universitetet.

Mari Toft liker ikke tankegangen bak kvalitetsreformen. Trond Giskes fremferd i utdanningspolitikken karakteriserer hun som opportunistisk.

– Fri grunnforskning er det stikk motsatte av markedsrettet, anvendt forskning. Universitetets oppgave er ikke å fylle stat og næringsliv med profesjonalister. Dét er høyskolenes jobb, og de kan værsågod fortsette å kalle seg det, mener Toft.

Vil være førerhund

Journalisten Mari Toft er opptatt av det gjensidige avhengighetsforholdet mellom presse og akademia. Som redaktør i Prosa levde hun av fruktbar utveksling mellom journalister og akademikere. Men ikke minst er universitetet avhengig av pressen for å kunne fungere.

– Pressens plikt er å ligge på akademikerne og lokke ting ut av dem. Akademikernes primæroppgave er å tenke, vi kan ikke forvente at de også skal være gode formidlere. For å kommunisere med folket må man tenke på gateplan. Der er journalisten oppdratt. Derfor må vi være førerhunder som hjelper akademikerne når de skal ut å gå, sier Toft.

Slik må også pressen ta sin del av skylden for at den intellektuelle offentlighet har trange kår.

– I dag, når pressen fungerer dårlig, blir universitetet isolert, og da er det lett å bli sodomisert av Giske og hans like.