Kunst som suger

«Hvor mange peniser tror du vi kommer til å se», spør min kompanjong idet vi entrer gruppeutstillingen «Kunst som suger» på det studentdrevne visningsrommet Galleri Seilduken fredag ettermiddag. «Du har liten kuk!», rapper Kofi Alvaro i hodet på oss før jeg rekker å svare. Vi er kommet til rett sted: Dette er kunst som suger. Ikledd en lang leopardmorgenkåpe, spisse sko og neongrønt belte med obligatorisk nøkkelring, begynner Alvaro å rulle rundt på gallerigulvet. Initiativtager til arrangementet, Tobias Hosøy, kaster seg inn i seansen. Etter litt intens rulling fortsetter showet som halvt duett, halvt rapbattle og hundre prosent performance.

Impotens 

«Din kuk er mindre!», roper Hosøy tilbake. Det virker. Dette er skikkelig dårlig, og beina beveger seg instinktivt mot rommets utgang. Showet er heldigvis hurtig overstått, og vi kan ta fatt på vår opprinnelige penisjakt. Den kan brukes til så mangt, penisen: Nytelse, dominans, barn, skam, feilkjønning og ikke minst, dårlig kunst. Etter tjuefem levde år med eksponering for håndtegnede pikker på utallige offentlige toaletter og utesteder, er vi enige om at penisen må være den ultimate markøren for kunst som suger.

Vi behøver ikke lete lenge. Nærmest inngangen får vi i verket Arbeid, 2024, 2026, av en kunstner som har valgt å være anonym, øye på en erigert og neongul penis. Avbildet i en blanding av sprittusj, akryl og olje på et slags plastikkbekledd lerret med figurer av både konkret og abstrakt karakter, gir dette assosiasjoner til Bjarne Melgaard. Er vi i barnehagen eller på Astrup Fearnley Museet? 

Ironisk reisning

Arbeid, 2024, 2026 fremstår som en kakofoni av ubesluttsomhet, en uvøren balanse mellom struktur og en ekspressiv nerve som umulig kan ha vært resultatet av et kalkulert forarbeide. Dessverre for verkets lavmål er det presentert med en introtekst som ironiserer over det intetsigende språket som typisk tas i bruk for å beskrive kunst på moderne museer. Her er beskyttelsesplasten «funksjonelt definert gjennom sin egen invisibilitet». Bilderommet er en «fenomenologisk beskrivelse» og galleriet en «sanitær sone». Dette er en skarp og vittig kritikk av kunstbransjens selvopptatte sfære, og slett ikke dårlig nok.

Etter å ha talt tre peniser og sett et kondom avbildet i både fersk og frossen tilstand, finner vi utstillingens desidert  dårligste verk. I fotoserien Reparert? har Selma Wold forsøkt å sy ordet “reparert” inn i rå kyllingfileter, men hverken bokstavene eller budskapet er til å tyde. Verket fremstår i stedet som morbid nysgjerrighet blottet både for dybde, originalitet og estetisk sans. Ikke er det tidløst heller. Dette suger skikkelig.

Ikke slattent nok

Tendensen til å gjøre publikum enten lattermild eller rørt er dessverre gjennomgående i denne gruppeutstillingen. Oppstår det en følelse i oss, har kunsten tross alt lykkes med noe. Dessuten er for mange av verkene vanskelige å skille fra noe som kunne vært utstilt på et seriøst samtidskunstmuseum. Det gjelder for eksempel robotmonstret i Victor Lærbek Pedersen maleri Uten tittel, som for undertegnede like gjerne kunne vært et verk av Jean-Michel Basquiat.

Penis eller ei, mye av kunsten her er virkelig dårlig. Men åpenbart ikke frastøtende nok, for det vrimler av folk som har trosset både skybrudd og fredagspils for å se kunst som suger denne ettermiddagen. Det er ikke lett å være dårlig når premisset er lagt på forhånd. Publikum er invitert inn for å le, og konseptet er for gøyalt til å nå absolutt bunnivå. Hvis kunstnerne klarer å legge selvbevisstheten til side, kan dette bli enda mer elendig neste år.