Gammelt tankegods, nye syndebukker

– Tyskland har skammet seg nok over holocaust. Menneskene som organiserte det har vært døde i flere tiår nå, og jeg har ikke noe med dem å gjøre. Jeg fordømmer likevel handlingene deres. 

Det sier 19 år gamle «Jakob», som bor i Berlin. I høstens delstatsvalg stemte han på Alternative für Deutschland (AfD). Partiet har blant annet tatt til orde for massedeportasjon av mennesker med innvandringsbakgrunn, ønsker seg en tysk kultur fremfor en multikultur, og partitopper har uttalt at minnet om holocaust og andre verdenskrig tar opp for mye plass i den kollektive tyske bevisstheten.
I Tyskland har de øvrige partiene lenge operert med det som kalles en «brannmur» mot AfD. Denne muren går ut på at partiene nekter samarbeid med AfD, fordi de anser partiet som antidemokratisk. Brannmuren er altså ment som en sikkerhetsmekanisme som skal beskytte demokratiet.

– Jeg er redd for at det kunne fått konsekvenser i arbeidslivet dersom folk hadde visst hva jeg stemmer på. Jeg tror mange AfD-velgere er redde for å få et dårlig rykte, forteller «Peter» (21). Han bor i nærheten av byen Darmstadt i delstaten Hessen, og jobber med forsikring.

Universitas har vært i kontakt med flere tyske AfD-velgere. Flere ønsket ikke å stille, i frykt for stigma knyttet til hva de stemte. Både Jakob og Peter er anonymisert, og har begge blitt gitt fiktive navn. I likhet med Peter frykter også Jakob, som er i faglære i et firma, for jobben sin:
– Jeg er stolt av jobben min, og ønsker ikke å miste den. Firmaet mitt trenger ikke finne ut av at jeg stemmer AfD, forteller han.

Firmaet mitt trenger ikke å finne ut av at jeg stemmer AfD

                                                                                                  «Jakob», AfD-velger

Hvorfor AfD?

Peters foreldre flyktet fra Cuba til Tyskland i 2002. De er en stor del av grunnen til at han i dag stemmer AfD.

– Foreldrene mine flyktet fra kommunismen på Cuba. Moren min er katolikk, og prøvde å redde den lokale kirken fra å bli brukt som militærlager. Etter dette ble hun forfulgt av staten, forklarer han.

– Da moren min i tillegg uttrykte seg som pro-vestlig, pro-demokrati og pro-kapitalisme, fikk hun beskjed om at hun enten kunne forlate landet frivillig, eller så kom staten til å ta hånd om det selv.

Peter opplever at venstresiden i Tyskland anser Cuba som en god stat.

– De ønsker ikke å lytte, men vender på det man forteller dem slik at det passer inn i deres narrativ, sier Peter.

Han understreker imidlertid at han også stemmer på AfD på grunn av økonomi og sikkerhet, og at han synes politiet burde få flere midler i en tid han opplever som svært usikker. 

For Jakob handler stemmen til AfD blant annet om energipolitikk, og om innvandring. 
– Vi burde ikke stenge grensene helt, men innvandringen må bli strengere kontrollert. Vi trenger nye lover for hvem som skal få lov til å bli her og ikke, mener Jakob.

– Hva tenker du om at AfD ønsker å deportere mennesker med innvandringsbakgrunn, selv om de har tysk statsborgerskap?
– Jeg synes at man burde miste retten til å oppholde seg i Tyskland dersom man ikke legger inn en innsats for å integrere seg. Likevel har vi et ansvar for å passe på at de som kommer hit skal føle seg som en del av samfunnet. 

Mot ytterpolene

Astrid Sverresdotter Dypvik er professor i historie, og har skrevet boken Det mørke Tyskland: ei reise blant høgreekstremistar. Hun forklarer at sosiale medier har vært en viktig del av AfDs valgstrategi.

        – AfD er ekstremt gode på sosiale medier. De er veldig til stede på de plattformene som unge mennesker er til stede på. 

        Samtidig understreker Dypvik at måten sosiale medier er bygget på, der tydelighet trumfer nyanser, i seg selv skaper grobunn for ytterliggående partier.

        – De mer moderate partiene har større problemer med å nå gjennom på denne typen plattformer, fordi de ikke appellerer like mye til følelser. De leverer ikke ragebait på samme måte.
Dypvik forklarer at ytre høyre gjerne gjør det bra når samfunnet er i stor bevegelse og følelsen av usikkerhet er utbredt. 

– Hvis det går dårlig økonomisk, og framtiden virker veldig usikker, så blir folk bekymret for hvordan de skal komme ut av det på egen hånd. Det høyner sannsynligheten for at ytre høyre kan øke oppslutningen, sier Dypvik. 

I Tyskland trekkes stadig flere mot ytterkantene i politikken. I delstatsvalget i Berlin den 20. september fikk ytre venstre-partiet Die Linke 25,7 prosent av stemmene og vant valget. AfD fikk 16,3 prosent.

Jakob tror at sosiale medier har endret dynamikken i demokratiet, og at flere stemmer på ytterpunktene som konsekvens. 

        – Det handler ikke om innholdet lenger, men om slagord som fester seg i hodet ditt.

Kjente fiendebilder  

I AfDs partiprogram står det at islam ikke hører hjemme itilhører Tyskland, og at den økende andelen muslimer i landet utgjør en trussel mot Tyskland.
En studie fra Universitetet i Erfurt slår fast at antimuslimske narrativer er en rød tråd gjennom alle AfDs politiske programmer, og at sjargongen som i dag brukes om muslimer ofte minner om sjargongen som ble brukt under den tyske fascismen på 1940-tallet.
– På samme måte som man for hundre år siden fikk det for seg at jødene var farlige og i realiteten styrte Tyskland, klarer man i dag å lage en forestilling om at ikke-hvite mennesker ønsker å erstatte hvite mennesker i Europa, sier historiker Jonas Bals. 
Fiendebildene man i dag ser i Tyskland bygges blant annet opp gjennom en syndebukkmekanisme, der enkelte grupper gis skylden for problemer som egentlig er strukturelle, mener han.
– Den gangen var det jødene. Det er det fortsatt for mange i AfD, men i dag er det gjerne i kombinasjon med at man peker på muslimer, eller på transpersoner, eller skeive, forklarer historikeren.
Peter, som selv har foreldre med innvandrerbakgrunn, understreker at han anser alle som har et tysk pass og som føler at de tilhører Tyskland, som tyskere. Han ser ingen likhet mellom hvordan jøder ble ansett i nazi-tiden, og hvordan muslimer anses i dagens Tyskland.
– I dag er det ikke snakk om diskriminering mot minoriteter, men om å begrense kriminalitet begått av innvandrere. Og om å advare mot trusselen fra islam, mener Peter.
– Kan du forstå at det er mange med innvandringsbakgrunn i Tyskland som kjenner på en økt frykt for egen sikkerhet, som følge av AfDs retorikk?
– Jeg kan forstå deres synspunkt. Jeg tror også venstresiden bygger opp under frykten på grunn av måten AfD omtales på, men jeg kan skjønne at de er bekymret. 

F-ordet

Det kollektive minnet om Holocaust, som knyttes til slagordet «aldri igjen», har hittil stått støtt i den tyske offentligheten. Denne minnekulturen er bygd opp som et bolverk mot at fiendebilder og forestillinger om enkelte folkegrupper igjen skal få utvikle seg slik det gjorde i mellomkrigstiden.
I Sachsen-Anhalt, hvor AfD mottok 43,8 prosent av stemmene i delstatsvalget i høst, er mindre undervisning om holocaust i skolen en del av partiprogrammet.
Jakob ønsker at man skal gå videre fra skammen over holocaust, men er uenig i at det burde undervises mindre om det på skolen.
– Min generasjon har ikke noe å gjøre med dem som gjennomførte holocaust, men jeg anser likevel disse menneskene som krigsforbrytere. Og det burde definitivt fortsatt undervises om holocaust, avslutter han.
Bals ser med bekymring på AfDs forsøk på å svekke den tyske minnekulturen.
– Da Elon Musk ba tyskere om å slutte å skamme seg på AfD-møtet i 2025, snakker han om det historiske minnet om holocaust. Under holocaust skulle en hel befolkningsgruppe drepes industrielt fordi man hadde diktet opp fiendebilder om dem, sier Bals.
– Å holde det historiske minnet i live er i seg selv en vaksinasjon mot fascisme. Og det er derfor Musk angriper det, mener historikeren.
Ifølge Bals er det avgjørende å vite når det er på tide å bruke fascisme-begrepet.
– Det er ikke sånn at alle som har flokka seg rundt AfD er fascister. Men man kan si at sånn var det ikke i 1933 heller. Og i dag finnes det sterke krefter som normaliserer stadig mer av det fascistiske tankegodset, og som flytter grensene, forklarer han.
– Hvis vi venter med å kalle dette fascisme til de står over oss med lærstøvlene igjen og tramper oss ned i søla, så har vi venta for lenge. Så vi skal ikke bruke fascisme-begrepet i utide. Men vi må også passe på å bruke det i tide. 

 Hvis vi venter med å kalle dette fascisme til de står over oss med lærstøvlene igjen og tramper oss ned i søla, har vi venta for lenge

                                                                                                   Jonas Bals, historiker