Kaféen – denne generasjonens kirke

Det er få ting jeg ser mer frem til ved helgen enn timene jeg skal bruke på å sitte på en kafé og ikke gjøre annet enn å glane på forbipasserende, lytte til samtalen til paret på bordet ved siden av meg og andre meningsløse, men likevel så gledesbringende, beskjeftigelser. Det blir alltid færre timer enn jeg skulle ønske.

Kaféen kan kalles så mangt. Storstue, samfunnsinstitusjon, voksenbarnehage.

Tiden går og går, kaféen består som jeg liker å si. Som en trofast venn har den vært der gjennom alle livets faser, og sett oss på vårt beste og på vårt verste. Oslos kaféer har trolig sett sitt utall første møter, nervøse sammenbrudd og faktiske brudd.

Jeg vil gå så langt som å si at kaféen er vår generasjons kirke. Hver søndag ringer de mentale klokkene. Penkåpen letes fram, lakkskoene pusses og snuten vendes mot nærmeste espressomaskin.

For hver slurk som slurpes kommer kaffedrikkeren ett steg nærmere den forgudede kostarikanske kaffebonden som døde for våre synder, slik at vi får leve i påkostet tilforlatelighet. Pilegrimsferden går fra det ene gatehjørne til det andre, én nabolagskafé av gangen.

Akkurat som kirken er kaféen også et åpent rom. Den huser alt fra usikre studenter i kvartlivskriser, nybakte mødre, og enslige litteraturslukere til det pensjonerte paret på besøkstur i storbyen, som litt motvillig befinner seg mellom fikserte frilansere og andre stressa byborgere i overprisede vintageklær.

Jeg har ikke lest Evig søndag av Linnea Myhre, men innimellom skulle jeg faktisk ønske at søndagene varte evig. For hadde den gjort det hadde jeg kunnet krysse av for hver og én av adressene jeg har lagret på Google-kartet. Men søndagen varer ikke evig, og tøffe prioriteringer må tas.

Utforskeren i meg må krangle med vanedyret. Skal jeg gå på ekspedisjon, oppleve en ny atmosfære og sette de dyrebare søndagstimene på spill eller skal jeg gå for det trygge valget, sikre komfort, men gå glipp av de nye impulsene?

Forsøkene kan i begge tilfeller være mislykkede.

I en tid hvor det å starte et nyskapende kafékonsept er et D2-portrett verdig er det på sin plass å påpeke noen av sidene ved osloborgeres kafékultur som har forbedringspotensiale.

Flokkdyr som vi er trekkes vi nærmest magnetisk mot de samme koordinatene, og ved et håndfull steder vil det dermed alltid være trafikkork. Hvis det først ikke er fullstappet, må man stadig ta til takke med utilgivende seter. Barkrakker som konsekvent enten er litt for høye eller litt for lave i forhold til vindusbordet det er ment å komplimentere er en smertefull gjenganger.

Ergo en ubrukelig plass og du må traske videre med hode litt mindre hevet.

Når du omsider har funnet frem til et sted med ledige seter, som kanskje til og med, Gud bevare, er komfortable, er det plutselig bare en halvtime igjen før stengetid. Vi er ikke kjent for et yrende kveldsliv her i nord, men noen kaféer har urovekkende korte åpningstider.

Det går hardt utover de selvstendig næringsdrivende, SoMe-gründere, resten av påvirker-gruppen og andre samfunnsnødvendige yrker.

Med disse mer eller mindre treffende betraktningene i bakhodet har jeg noen avsluttende oppfordringer. Støtt din lokale forhandler av det sorte gull og vær med på å opprettholde et par deltidsjobber til de stakkars studentene.

Hold deg unna kjedenes lunkne sølevann og deres lugubre forsøk på å få deg til å abonnere på det. Smil til baristaen så ofte du gidder. De er ikke så skumle og livstrette som de ser ut som.