Vi dør av latter 

Verden skjer. Jeg scroller. En alvorlig nyhet dukker opp i feeden. Jeg raser ned til kommentarfeltet for å se hva folk har å si, og flirer meg nesten ihjel. Vi, generasjonen Z er flinke på å lage vitser ut av alt mulig. Er det for eksempel Bluetooth i stridsvognen for å spille høy musikk hvis man skulle blitt sendt til krig? Deretter doomscroller jeg videre, og så skjer det samme om og om igjen.

Når OL-kjendiser går på et kleint smell ler vi høyt av det, og når verden går av hengslene lager vi memes ut av det. Ting blir memfisert raskere enn mediene (eller noen av oss?) klarer å fange opp, og i en alvorstung nyhetsstrøm blir kanskje feeden et sted hvor man klarer å holde hodet over vannet.

Memekulturen observerer kriser og skandaler, og mange ser verden gjennom kommentarfeltene og morsomme videosnutter. Kjennskap til internettmemes skaper også tilhørighet fordi den gir oss et felles språk vi kan. Samtidig er den underholdende, fyller et sosialt tomrom og blir en tilflukt i en sårbar tid. Skyggesiden er at vi lett blir forført inn i et ekkokammer i uskyldig tro om at dette er virkeligheten. Alt blir vannet ut som tull, og slik kan plutselig politiske budskap plutselig gli lettere inn.

Da er ikke memes bare vitser lenger, men heller propagandaens nye ansikt. Tradisjonell propaganda prøvde å overbevise oss med sterke farger og kunstige smil. Moderne propaganda utspiller seg i kommentarfelt på sosiale medier som Tiktok, forkledd som stickers og vitser vi ler av. Men mekanismen er den samme – den forenkler komplekse situasjoner og normaliserer hets og skadelige holdninger ved å koke det ned til isolerte hendelser vi kan le av. 

Det gjør det også lettere å lure seg unna ansvar med et skuldertrekk, for «det var jo ikke ment sånn». Plutselig blir det vanskelig å vite hva som er vits og hva som er alvor, og det er nettopp det som er farlig.

«Memetic warfare», som vi kan kalle memetisk krigføring, beskriver en form for digital informasjonskrigføring hvor man bruker memes og lignende for å oppnå politiske, strategiske eller ideologiske mål. Det er taktikk man bruker for å bagatellisere og skyggelegge alvoret bak informasjonen. Memes fanger oppmerksomheten på noen få sekunder ved å kombinere et morsomt bilde med en vits som også kan bære på hatefulle undertoner eller redusere vold til noe lett og klikkbart.

Når alt kamufleres som en vits, forblir vi passive i møte med urett som krig, korrupsjon og overgrep. Når vi ler, blir også uretten lettere å akseptere. Det er kanskje derfor memetisk krigføring fungerer så godt – for når ting blir morsomt, blir det også lettere å legge hendelsene bak seg. 

De blusser opp like fort som de forsvinner. Memes får oss til å le av flammene rundt oss. Da blir det også lettere å overse de menneskelivene som egentlig står på spill, og at det til slutt er vi som kommer til å svi for det. 

Vi er kanskje akkurat som den virale tegneserien av hunden som sitter ved et bord med et søtt, fjernt blikk. «Dette er greit», sier han, omgitt av flammer, mens han nyter en kopp kaffe. Tegneren K.C Green, som laget tegneserien av hunden, fulgte senere opp med en versjon der hunden våknet opp og brøt ut i panikk når han innser at rommet faktisk står i brann. Tegneren sa til The New York Times at: «Man venner seg til galskapen. Man tenker: ‘Dette går fint.’ Men det gjør ikke det.».

Han har rett, det går faktisk ikke fint. Vi prøver å overbevise oss selv at vi har kontroll over situasjonen når rommet egentlig står i brann. Kritisk tenkning er et av de viktigste verktøyene vi som mennesker og studenter i akademia har. Ikke mist hodet, men la deg provosere. La uretten stikke før du venner deg til galskapen, og før du blir forvandlet til brikkene i et spill.