Vidåpne øyne for en verden i nød

Igjen er det duket for denne tradisjonsrike utstillingen på Kunstnernes Hus. Rundt 80 kunstnere – k unstfaglig bakgrunn er ikke et krav – blir årlig utplukket til å vise frem et verk. Utstillingen søker ikke nødvendigvis etter en tematisk sammenheng, men ønsker heller å gi et bilde av tiden. Med folkemord, geopolitiske spenninger og natur- og klimakrise virker årets jury, og den norske kunstscenen for øvrig, å kontemplere rundt den begredelige verdenstilstanden. Dette gjøres uten å grave i mørket eller kun skrape på overflater. 

Sår nytteverdi

Som vanlig henger verkene tett i tett langs veggene, og i år arrangeres det i tillegg en rekke performancer gjennom utstillingsperioden. I oktober vil for eksempel Mattias Hellberg igjen fremføre Bananos Fabrikken. Her blir husets kjeller gjort om til en fiktiv banosfabrikk, hvor unge, svenske arbeidsmigranter visstnok har sunget, danset og fylt banospålegg i beholdere. Underholdningsverdien til «partysvensker» har eksistert i kulturen vår så lenge jeg kan huske. Slik blir det smått trist å trekke på smilebåndet, i møte med en utmattet kropp og kjipe arbeidsforhold, til tross for at situasjonen ellers virker komisk.

I stop motion-videoen Home Immigration av Haruna Ingaki blir en familie, i form av Ikea-plastklyper, nektet innreise ved grensekontrollen. Dette er også komisk, men likefullt sårt, all den tid verket reiser spørsmål ved nytteverdi. Den uhøytidelige uttrykksformen, med papprekvisitter og plastelina, gjenspeiler delvis resten av utstillingen, som i år er preget av en kledelig jordnær estetikk. 

I utstillingen åpnes alternative rom, som installasjonen My Tired Lungs av Roderick Hietbrink. I et retro fiskeakvarium ligger et par glisne lunger, som tatt rett ut av en menneskekropp, fortsatt pustende blant ørkenlandskap. Måten sanden fester seg til kroppsdelen er et forstyrrende skue i en setting der et fragment av mennesket har inntatt insektets plass – fordi de i fremtiden vil være overflødige, men likevel ønsket bevart? Ekle fremtidsscenarioer rundt teknologisk optimalisering oppstår.

Tvinger seg på

Marte Aas stiller ut det analoge videoverket Inne i verden, utsider som utforsker et språk vi ikke klarer å dekode, men som kanskje likefullt eksisterer, nemlig planter som kommuniserer med hverandre. Den nære filmingen av blomster sammen med det pulserende lydbilde gir en fornemmelse av et økosystem som tvinger seg innpå og liksom ønsker å omforme din passive relasjon til omverden. Det du til daglig ikke må forholde deg til: vissheten om naturen som subjekt og aktiv deltager. 

Dette er noe Eline Benjaminsen og Elias Kimaiyo sitt videoverk Footprints in the Valley på sett og vis understreker. I en situasjon der Embobut-skogen i Kenya, hvor urfolket Sengwer er bosatt, blir offer for en paradoksal markedslogikk. Mer spesifikt klimakvotemarkeder. Naturens kapasitet til å lagre karbon blir her vareliggjort på det globale markedet. Fotosyntesen får en prislapp i et system hvor selv luft kan bli omgjort til salgsvare. Videoen fremmer stillhet og detaljer i bevart natur – og i den informative fortellerstemmen – transaksjonene som går gjennom den. 

Usedvanlig oppvåkningseffekt

Skulpturen Precious Fragment av Kachun Lay ser fra avstand ut som en steinsplint med flotte sjatteringer, men viser ved nærmere blikk en avrevet barnefot i gips. Som betrakter blir jeg slått av overgangen. Lay refererer til en historie fra Gaza hvor en palestinsk barnefar blir gitt foten til sin avdøde datter, som han videre kysser og takker inderlig for. Hvor blir den så av? Tankene vandrer til det palestinske landskapet. Menneskelikene som med tiden vil forvitre – i sand, mellom steinene og snart en del av jorden. 

Dette er et av flere verk som gjør det vanskelig å gå uberørt fra årets høstutstilling.

Særlig verkene som røsker opp og forsøker å utforske vårt hierarkiske forhold til naturen blir sittende igjen. Her finnes ofte en slags spiritualitet eller et ønske om et annet tempo som både engasjerer og gir estetisk tilfredsstillelse. 

Likevel – det å for eksempel peke mot klima gjør selvsagt ikke kunsten umiddelbart god eller interessant. 

Videoverket Min verden av Stein Henningsen viser en mann stående på is som smelter. Jeg får ikke noe mer ut av det, enn at: Joda, dette handler om klimakrise. Han begynner å hugge i isen, og det blir en direkte kobling til hvordan mennesket er en destruktiv kraft hva gjelder denne issmeltningen. Estetisk interessant er det heller ikke. Et bilde jeg har sett hundre ganger før. 

Heldigvis forblir dette et sjeldent svakt unntak, for det jordnære og såre fungerer som regel godt. Mer samlet har årets Høstutstilling en usedvanlig oppvåkningseffekt som gir tro på kunsten i vår tid. Jeg tipper enhver besøkende vil bemerke seg dette.