Å drømme er ikke naivt, det er nødvendig

For noen uker siden møttes vår generasjons to største tenkere, den grensesprengende Jo Almaas Marstein (22) og den trønderske Sebastian Breivik (26) for å diskutere ulike politiske problemer. Det hadde vært en klar løgn å si at denne samtalen var representativ for en debatt mellom høyre- og venstresiden, og det hadde også vært en klar løgn å si at man burde ta et eneste ord noen av disse gutta sier alvorlig. Likevel representerer samtalen mellom disse to en klar forventning til hver av disse to politiske polene. Den høyrevendte Breivik blir presentert som en realistisk og logisk tenker, mens den venstrelendte Marstein virker som den svevende idealisten. Hvorfor er det sånn?

Først og fremst må det sies at venstresiden er god til å tenke stort. For eksempel i Palestinakrisen er målet til SV og Rødt å «Fri Palestina», til tross for at norsk utenrikspolitikk dessverre ikke strekker helt til for å få gjennomslag internasjonalt for noe sånt. Grunnet hvordan FNs sikkerhetsråd er bygget opp virker det dessverre heller ikke som om det kommer til å skje et skifte i pendelen når det kommer til Palestina med det første. 

Skal vi være helt ærlige med hverandre er Gaza og Vestbredden så ødelagt nå at det å drømme om gull, grønne skoger, ferieresorter, casinoer og magedansere er ganske tåpelig. Heldigvis gjør ikke Rødt og SV det. Nei, det var heller Donald Trump som la frem forslag om at USA skulle annektere Gaza, og så la ut en video på X der han viste hvordan Trumps Gaza kunne se ut. Personlig virket ikke disse planene kjemperealistiske, men hva vet jeg. Ingen kalte han en idealist.

Det er masse andre eksempler man kan dra frem for å vise at høyresiden ikke er så rasjonell som den gir intrykk for, men etter flere år med retorikk om fakta istedenfor følelser gir det mening at de fleste har falt for fellen å tro på det.

Det er rart, siden jeg tror at på innsiden er vi alle idealister. Uansett hvor idiotisk jeg syntes Listhaug, Barisbreivik eller Le Pen sine utsagn er tror jeg at de alle sammen ønsker en bedre verden. og de kommer aldri til å få alt som de vil ha det de heller. Vi er bare litt uenige om premissene til denne bedre verdenen og hva den innebærer. 

For å effektivt bekjempe ideene til den nye høyreekstreme flanken kan man likevel ikke drømme opp en realitet der de er «onde» og vil verden vondt. Til og med Netanyahu i sine planer om å utslette en hel folkegruppe har nok en form for gode intensjoner, jeg er bare grunnleggende uenig i måten han ser verden på. 

Sånn som det er nå burde man nesten ta det som en personlig seier å bli kalt idealistisk. Da innrømmer iallfall din ideologiske motstander at du kjemper for en bedre moralsk sak enn de gjør, de har bare ikke troen på at det er gjennomførbart. 

Men det er såklart gjennomførbart. Det var like idealistisk for Martin Luther King jr. å tro at han kunne snakke til seg rettigheter som det er for Gretha Tunberg å tro at hun kan snakke til seg endringer i (manglende) miljøpolitikk. Så hvorfor skal Tunberg bli avblåst som en dum idealist. Det virker som vi bare kollektivt har mistet troen vi hadde på 60-tallet, hvorfor vet ikke jeg, vi trenger kanskje en ny Beatles. Selv om ikke alt man kjemper for i politikken er pragmatisk mulig å gjennomføre, vil jeg mye heller si meg fornøyd med å tape en kamp for en rett og god sak, enn å bøye meg i støvet for det realistiske, jævlige alternativet.

Jeg må presisere at jeg skriver denne teksten som en klar og tydelig idealist, jeg liker bare ikke å bli stemplet som det når jeg snakker politikk. Jeg drømmer støtt og stadig om at Kanye skal våkne opp fra nazist-eraen hans og droppe Graduation 2, og om at alle ryktene om Michael Jackson sin såkalte pedofili skal vise seg å være usanne, men det skjer nok ikke med det første. Derfor kan jeg nøye meg med at Norge skal redusere klimagassutslippene innen 2030 med minst 55 prosent, at transpersoner skal få leve trygt og et fritt Palestina, for de tingene er enda mulig så lenge man fortsetter å kjempe for dem.