Gripende sosialrealisme om «bystatistene»

Forleden dag ventet jeg og et utålmodig foodora-bud sammen på en rød mann skulle bli grønn, og om det ikke hadde vært for den tunge pesingen, ville jeg ikke lagt merke til han. Men nå gjorde jeg det, og i sidesynet kunne jeg undre. Hvorfor syklet han mat rundt? Hvem var han? Hvem tilhørte han? Plutselig var det blitt grønt, og budet var for lengst sust forbi meg.

Det er en kjensgjerning - i storbyen finnes en rekke mennesker vi tar for gitt. «By-statister» som er så sømløst flettet inn i bybildet at de kan passere uten at man gjør seg noen tanker. Og om man en sjelden gang skulle notert seg dem, har man kanskje allerede gjort seg noen sløve antakelser om vedkommende. Kinoaktuelle Soulemaynes story, er en påminner om ikke bare menneskene vi tar for gitt, men historier vi ikke kjenner, og sammenhenger vi ikke kunne sett. Ikke minst er den et tydelig stikk til høyreorienterte holdninger i migrasjonsdebatten. 

En fiende og en venn 

Handlingen sentrerer rundt den papirløse migranten Souleymanes (Abou Sangaré) siste dager før et skjebnesvangert asylintervju. Han sykler fra arrondissement til arrondissement i jobben som ulovlig matbud, mot at den lovlige eieren av foodora-kontoen hans tar et perverst høyt mellomlegg. For Souleymane finnes det ingen pauser mellom slagene; når han ikke leverer mat til byens mer privilegerte innbyggere, resiterer han den politiske dekkhistorien han håper skal sikre ham opphold. Stressmomentene er konstante og katastrofene nært forestående – helt ut av det blå kan matleverings-appen forlange en selfie for å verifisere identiteten hans. 

Selv om Paris fremstår nådeløs og brutal, skimter vi også humanistiske øyeblikk gjennom hele filmen. Små møter med hverdagshelter driver Souleymane videre: den asiatiske kvinnen i takeaway-disken som tilbyr ham et drops, den persiske baristaen som nekter å ta betalt for kaffe, frivillige på mottaket, eller vennen som låner ham sin fineste skjorte før intervjuet. Som bystatist glir han inn og ut av sfærene til mennesker som enten er fryktelig ulike eller slående like ham selv. Forskjellen er bare at Souleymane må spurte til bussterminalen på Gare du Nord for å rekke kveldens tilbud om ly for flyktninger.

En dag skjer det verst tenkelige: en rekke bagateller leder til problemer med bud-kontoen, og plutselig nekter kontoeieren å utbetale pengene som Souleymane har tjent. Nå står også asylintervjuet i fare, for hans kyniske «mentor» krever betaling for å gi fra seg de politiske papirene som støtter den nøye innøvde dekkhistorien. Skal han lyve om en voldelig fortid, eller fortelle sannheten om seg selv i møte med det franske byråkratiet?

Minimalisme i bevegelse

Filmens sosialrealistiske tematikk løftes frem av en rekke gjennomtenkte stilvalg. Lyddesignet er ribbet for jålete musikk og effekter, og i stedet får vi et naturlig lydbilde som tar oss med gjennom Paris’ travle gater på bagasjebrettet til Souleymane. Summingen fra sykkelen, hvinende hjul, aggressiv tuting, høylytt mikroaggresjon; vi hører Souleymanes pust i nakken, mens stillheten i byråkratiske venterom nærmest er øredøvende. Lyddesignerne fortjener en egen hyllest for å skape et kakofonisk lydbilde som trekker oss inn i slitet – og som vet akkurat når det skal tie. Det visuelle språket er minimalistisk og til tider dokumentarisk, med mye bruk av naturlig lys, silhuetter og et håndholdt kamera. Utsnittene er tette, og filmen holder seg nær Souleymanes perspektiv. 

Med en komprimert kronologi på bare to dager mister man aldri tråden i handlingen, og Abou Sangarés enestående skuespill – som også ble belønnet med prisen for beste skuespiller i Un Certain Regard – kategorien i Cannes – gjør karakteren levende og troverdig. Det er verdt å merke seg at Sangaré selv var papirløs migrant i Paris da han ble oppdaget av regissør Lojkine. Tidvis oppleves protagonisten litt passiv i en handling som er skrevet svært deterministisk, ettersom en rekke vilkårlige uhell og problemer rammer ham relativt uprovosert. Det unnskyldes nok med å være et bevisst grep fra regissøren, for vi sitter igjen med et tydelig bilde av hvor utsatte noen mennesker er i møte med uforutsigbarhet og byråkratiet.

Sannheten som forsvinner

Mot slutten kulminerer alt i det klaustrofobiske asylintervjuet. Her blir det klart: Ingen krysser halve Afrika, med døden og tortur som reell risiko, for moro skyld. Få jobber som matbud i Europas metropoler fordi det er drømmejobben. The Story of Souleymane er slik en kraftfull påminnelse om sannheten som ofte forsvinner i migrasjonsdebatten. Souleymane ønsker ikke annet enn å skape et bedre liv for seg selv. Uansett hvilken sannhet han bestemmer seg for på asylintervjuet, burde dette ønsket enkelt være nok i seg selv. I stedet for å demonisere ham for dette – slik høyrevridd retorikk gjerne gjør når de skiller mellom «gode» og «dårlige» migranter – viser Lojkine hvorfor Souleymanes historie er verdt å fortelle.