Hagefest med Bernt
Dialog? Pøh. Nina Witoszek inviterer til duell.
Med Verdens beste land har professor ved Senter for utvikling og miljø (UiO) Nina Witoszek levert et sprikende, sprelsk og velskrevet innlegg, selv om det ikke er lett å skjønne akkurat hvilken debatt det er hun ønsker å delta i.
Boka er dels en diagnose av Norge i dag, dels en utforskning av en gammel norsk kulturkløft mellom 1800-tallets lidenskapelige Patrioter og det mer anemiske Intelligenspartiet, og helt og holdent et angrep på en hjemlig venstreside som mangler antitotalitære instinkter. Trass i tvetydige konklusjoner er en ting gjennomgående: Witoszek ønsker mer temperatur og kjetteri i norsk debatt, og hun ønsker å sette et eksempel.
En nøkkelhendelse oppstår i hageselskapet til Aschehoug, hvor Witoszek blir vitne til en konfrontasjon mellom professor Bernt Hagtvet, ifølge Witoszek en moderne representant for Intelligenspartiet, og Tron Øgrim, grunnlegger av den maoist-leninistiske bevegelsen i Norge på 60/70-tallet, en moderne Patriot.
På den tiden brukte Hagtvet mye spalteplass på å minne Øgrim og andre gammalkommunister om sin romanse med mange av det 20. århundres mest brutale regimer og når de møtes, spytter kommunisten på professoren: «(…) Øgrim flyr videre, mens Hagtvet er skutt. ’Hva skal jeg gjøre nå?’ hvisker han i agoni. ’Skyt ham!’ roper noen. ’Nei’, sier undertegnede, ’du skal utfordre ham til duell!’.»
Sånn er Witoszek – hun liker de symbolsk ladede enkelthendelsene, det være seg Shabana Rehmans mullahløft eller Jostein Gaarders velmente tur i salatåkeren i affekt over Israels krigføring. Blasfemi skal være støtende, og når Hagtvet sparer enzymene og tar turen hjemover etter Øgrims klyse blir det nok et nederlag i en lang rekke for «det raffinerte Intelligenspartiet» i møte med «de brutale patriotene».
I dag er Mao byttet ut med Mullaher, og i Witoszeks bok danser venstresiden rundt grøten i kjernespørsmål om kultur og religion i det norske samfunn. De tar ikke kampen mellom liberale demokratier og totalitære diktaturer tilstrekkelig på alvor. Hun ser til norske folkeeventyr, kaller venstresiden for enøyde troll og konkluderer: «Det er ikke Islam som truer Norge. Det er det liberale demokratiets begunstigede som gjør det. De er konsekvente i å gjøre det de har gjort i hele det 20. århundre – de flykter fra friheten.»
Befriende spiss tale – men samtidig virker det som om Witoszek er litt for tilfreds med gamle barrikader. Ferske bruduljer, som blasfemiparagrafens nederlag og opprøret mot innføring av hijab i politiet, tyder på at Witoszeks slagmark trenger en oppjustering.
Ikke bare på grunn av utfallene, som bekrefter en losing streak for Witoszeks moderne Patrioter (den selvutslettende snillismen har ikke hatt sin dag i sola siden Vebjørn Selbekk som eneste redaktør måtte gå kanossagang etter norsk presses publisering av Muhammedkarikaturene), men også fordi debattpanelene endrer seg. Stadig oftere er det unge muslimske kvinner og menn, gjerne studenter ved Witoszeks egen arbeidsplass, som målbærer forsvaret for religionens ukrenkelighet i offentlige sfærer. Deres agenda er ikke selvutslettende relativisering, men snarere religiøs og kulturell selvhevdelse, og de trenger i mindre og mindre grad å bli talt på vegne av, de vil i mindre og mindre grad bli snakket om.
Det må da i polemikkens navn være mulig å finne en eller to likheter mellom AKP-ml og, la oss si, Muslimsk studentersamfunn.
At denne voksende skaren av stemmer ikke er viet plass i Witoszeks kategoriseringer, er på en måte overraskende. Det må da i polemikkens navn være mulig å finne en eller to likheter mellom AKP-ml og, la oss si, Muslimsk studentersamfunn. På den andre siden bekrefter den en lei mistanke om at akademikernes utgangspunkt for ofte er et ønske om å ha rett, snarere enn et behov for å gå i rette med potensielt skadelige samfunnsstrømninger. Og da er gamle sparringspartnere greie å ha.
Så selv om formatet er forfriskende, og man mer enn gjerne kan følge hennes oppfordring om å legge fra seg helgarderingene og kline til med et høylytt en garde en gang i blant, utgjør ikke Verdens beste land det startskuddet man kunne håpet på. Sagt på en annen måte: Witoszek, som åpenbart ikke er mett på konflikt, kan puste lettet ut. Det finnes flere troll å ta av i den norske faunaen.
