Hjemmefest på Øya

Sola står høyt over Hagen scene på årets siste Øya-dag. Førsteraden fylles av festivalens yngre garde, og  sidemannen sverger å ha telt et tilsvarende antall militærcapser som frivilligbånd. Påstanden skal til å etterprøves, men avbrytes av en kvinnestemme over høyttalerne som mekanisk kunngjør at det nå er ti sekunder til konsertstart. Med det sagt legger gruppen seg klart på hjul bak Cezinandos Sinkekyre 3 som slapp et års tid før tre40fire sin nye EP Ø. 

Konserten braker løs med et stikkord som viser seg å bli bærende for konsertopplevelsen: Energi. Med fengende beats og god vokal spretter de fem unge artistene lekent rundt på scenen. Låter som «støy» kjennes sommerlige, og dansen sitter løst hos et allerede svett publikum. Folk strømmer til. «Vi er kommet for å ta noen låter som forhåpentligvis kommer til å sprenge klærne av dere», konstaterer en i bandet før tempoet skrus opp med kjappe elektroniske rytmer i «FØRST» og «LØV<3». Replikken er til å krumme tærne av, samtidig som den ærlige iveren minner en på at det er deilig å høre en Oslo-gruppe som ikke benytter scenetiden til å dra lange monologer om vår tids makroøkonomiske plager. 

Utover i konserten kjennes det litt folksomt ut på scenen der bandet ramler om hverandre i takt med bassen. Som en runde stopp-dans der ingen trykker pause, virker det hele for oppstilt. 

Bandet har en tydelig forkjærlighet for hiphopens estetiske kvaliteter, og fremstår både brebeinte og bakoverlente. På scenen har de med seg en sort skinnsofa som brukes av medlemmene mellom og under vers. Med armene langs sofaryggen og shadesa på nikker to i bandet mot resten av gruppa som synger vendt mot hverandre, i et forsøk på en uanstrengt, spontan dynamikk. I stedet får jeg flashbacks til da «Trap Queen» av Fetty Wap ble spilt i lunsjen på ungdomsskolen. Som å se gutta i klassen spytte bars i sirkel før gymtimen, føles denne konserten litt på samme måte. Bandet smykker seg med en selvdiggende sjargong, men både musikken og tilstedeværelsen føles for snill og hyper til at det overbeviser. 

Etter knappe 25 minutter er det hele over. Kort oppsummert er Tre40fire en hyllest til vår dansekulturs favoritt: hoppingen. Og jeg kunne gledelig hoppet litt lenger.