Trommer som kan slå, og synther som kan kile

– De spiller det man kan kalle vise-pønk, men ikke si det høyt, de gamle gutta liker nemlig ikke uttrykket! 

Slik forklarer en ivrig konsertgåer hva vi som har samlet oss på John Dee denne lørdagskvelden er i ferd med å se. Men når Hayeminol endelig inntar scenen, og det riffes i de første gitarstrengene, så vet jeg helt ærlig ikke hva min informant i publikum babler om. 

For ut kommer en gjeng som ligner på en krysning av Pelle og Proffen og Ozzy Osbourne. 

Opp å nikke

Energien er så oppe å nikke fra første låt av, at vokalist Ånon Sørnæs sine rekvisitter tar fart og fyker av sted ut i publikum.

– Jeg mista vannflaska mi etter første låt! Jeg vet seriøst ikke hvor den ble av, ler han før konserten sparkes videre. 

Hayeminol slapp tidligere i år plata Ingen vår i år, og når tittelåta kommer på blir det vanskelig å ikke føle seg gjennomgrov der man står og digger med øl i både hånd og blod. Men mens jeg står der midt i havet av mennesker og rytmisk gitarstøy, kommer jeg på hva jeg ble fortalt før konserten begynte. Det var dette med visepønken, hva betyr nå det engang? 

– Pønk er pønk, hadde min los i pønkmengden sagt. Ja, for hvem som helst kan vel bumpe fete riff og riste på langt svett hår. Mine tanker forsvant derimot fort bort da trommissen slang av seg t-skjorta og begynte å gi symbalene møkkajuling. Jeg er tilbake i gjørma, og den er våt og varm! 

– Bedre stemning skal du lete lenge etter! roper fotograf Erik da låta «På skinner» smelles i gang, og blodrøde lyskastere får John Dee til å se ut som vi er inni en skål med jordbærgelé. 

Det knaker

Men plutselig skjer det noe. Jeg aner et lurt blikk i sidesynet mitt da stemningen plutselig skifter, og synthen får spille alene. Trestemt synger bandet mens tromissen, fremdeles i baris, gir trommene en liten pause fra skambankingen. Visepønken er i full effekt.

Hayeminol har vist at de både kan rocke av deg sokkene, og få deg til å vaie med armene rundt sidenmann. Det er i krysningen mellom disse to sinnsstemningene at Hayeminol skinner. Låta «Syntetisk Brennesle» blir for meg et klart høydepunkt. I gjennomgang av egne notater fant jeg sitatet: «Syntetisk Brennesle er følelsen av å gå ned en grusvei i splitter nye sko, det knaker!» 

Vil ha mer!

Om jeg skal trekke konserten ned, så må det være måten Hayeminol slipper tak i meg like fort som de trakk meg inn. Ordet tease blir en underdrivelse. 

Men når den største kritikken av en konsert er at man vil ha mer av den, så kan man trygt si at noe er blitt gjort riktig. 

Oppfordringen er enkel: Om du vil være en kul type, gi deg selv muligheten til å kunne si at du har sett Hayeminol live.

– Vi knytter oss til ting vi burde gå forbi, er budskapet på siste låta. 

For selv om jeg skjønner nå hvorfor man ikke bør knytte seg til ting som kan forsvinne, er jeg i alle fall jævlig glad jeg ikke bare gikk forbi John Dee denne lørdagskvelden.