Uforutsigbar viseklubb på Josefine

En kald vinterkveld inviteres det til første utgave av Viseklubb i kjelleren til Josefine Vertshus. Det er fullt hus, og lokalet domineres av bart og slitte skinnkåper. Viseklubb er et nytt konsept startet av Hersleb Visekollektiv og Josefine Visescene: Etter enkelte av vertshusets visekvelder på onsdager vil gruppen invitere til nachspiel i kjelleren, hvor de som ønsker kan melde seg opp til «åpen mikrofon». Denne kvelden fylles lokalet gradvis opp mens en gitar stemmes på den lille scenen under det lave taket helt innerst i rommet. 

Den siste tiden har interessen for visemusikk økt kraftig blant unge. I en ellers hektisk hverdag, med mange forferdeligheter å fordøye, inviterer visemusikk til noe gjenkjennelig og trygt. Mye av musikken setter likevel ord på skiftene vi går igjennom, med ord som gir følelsen av at vi står i det sammen. Under kveldens opptredener blir det fremført både gamle og nye viser av eldre og unge visemusikere. Gamle krigsviser føles skremmende relaterbare for tiden vi lever i nå. 

Hersleb Visekollektiv er først ut, og åpner med låta «Still» – en rekke tilfeldige ord samlet til en vise. Den oppleves som en slags metafor for kvelden som venter oss. Vokalisten stiller sterkest i en noe klumsete fremførelse, men det er en lun åpning av kvelden og vi blir alle litt varme i trøya. Etter Hersleb Visekollektiv har åpnet ballet er påmeldingen åpen og de som vil kan fremføre opptil tre viser, frem til Josefine stenger for kvelden.

Første nummer er overraskende nok en form for slampoesi om carbonara og sengetøy fremført av en ung, blond bergenser. Innslaget får undertegnede til å føle seg fyllesyke, samtidig som de intime skildringene er godt framført. Om det kan identifiseres som en vise, er en annen sak – der strekker ikke vår visekunnskap seg langt nok.

En eldre herre med langt krøllete hår fra Haugesund gjør et hamskifte idet han entrer scenen, hvor han drar i gang et country-aktig innslag med kjapp, skiftende rytme og innslag av scatting. Tross at Hersleb Visekollektivs egen stil oppleves som typisk visemusikk, skiller herren fra Haugesund – som viser seg å hete Odd – sitt innslag seg ut som enda mer tradisjonelt og fra en annen tid. Tempoet og bruken av latter på inn-og utpust får publikum til å nærmest skvette seg gjennom nummeret. Innslaget gir kvelden en bredde innen sjangeren.

En viktig kvalitet ved viseklubben er at det samler folk i alle aldre. De som opptrer er også i et stort alderspenn, det oppleves samlende og tilfører en varme og deling av opplevelser og erfaring mellom generasjonene. Selv interaksjonene i siggepausen på utsiden av huset tar opp de viktige samtalene: «Er dere så dumme og røyker?» slenges ut fra et eldre par, idet de er på vei ut døra med hver sin vape i hånda.

Ett av kveldens høydepunkter er opptredenen til Johanne Møllerbråten, som fremfører to egenskrevne låter. Som Hersleb Visekollektiv, og flere andre unge visemusikere, er hun med på å utfordre den tradisjonelle visesjangeren. Med nydelig stemme og gitarspill, synger hun om å flytte fra Gvarv i Telemark til Carl Berner. De nyere låtene vi hører denne kvelden, slik som Møllerbråtens, belyser hvor sterkt våre moderne i-lands problemer står i kontrast til all uroen i verden som beveger oss i dag.

Det kan virke som at mange av de påmeldte har blitt tatt av sceneskrekk, da det stadig er navn som blir ropt opp uten at noen melder seg. Mot slutten av kvelden runder Hersleb av, men lar mikrofonen stå for de som skulle få vise-ånden over seg utover natten. Tross avmeldinger og variasjon av kvalitet fungerer konseptet Viseklubb svært godt, nettopp fordi det er åpent for nye budskap og musikere. Viseklubb var akkurat så morsomt, fint, politisk og tilfeldig som vi håpet på.