En selvsikker lek med referanser og lydbilde
Tjue år gamle Gabriel Doria alias UG (emeritus) Plaza har vært på retreat i Rio De Janeiro for å lage debutalbum. Resultatet Plaza o Plomo er vellykket, men Doria bør ta sangtimer før Øyafestivalen.
Navnet Plaza O Plomo referer til det spanske slanguttrykket plata y plomo, velkjent for dem av oss som har sett Netflix-serien Narcos. Penger eller ei kule?
Samarbeid eller dø, kompis. Plaza er den tredje fra rapgruppa Undergrunn som tar steget videre til solokarriere, og legger seg umiddelbart på en sånn passe gangsta-linje, trygt plassert mellom kollegene Marsteins sofistikerte renessansereferanser og Loverboys myke Lindmo-frieri.
På åpningssporet Mata: Come beveger vi oss inn i en støyete gate med sambarytmer i bakgrunnen, inn i “en klubb med en barbie”, formodentlig i Plazas armkrok, der han forteller oss at “jeg er på mitt platå / med dopflow i rødt, hvitt og blått”.
Vi dras inn i Plazas univers fra første tekstlinje, der turen går fra solhete brasilianske streets til botaniske drinker i Oslo by. Det virker umiddelbart overbevisende.
Herfra ledes an til den sårere Null filter før dansegulvsfrieriet Fastlyfe:
Jeg er helt tom, vil ikke prate om, vil ikke se, vil ikke høre, vil ikke late som / At jeg er noe for alle når jeg er noe for meg sjæl, ser meg i speilet, jeg er (Null filter).
Både introspektivt, sårbart, og selvsikkert. Sånn vi vil ha det i 2023.
Ting hender og skytsenglene gætter for meg / Broski og meg caller byen med mæber fra distrikts-Norge, men jeg savner Lola / De vil ha litt blått blod som tip top flos, jeg er bare en ghetto Casanova (Fastlyfe).
“Jeg er bare en ghetto Casanova” er en linje som like gjerne kunne kommet fra Marstein på et UG-album; likevel, ved å trekke inn katolisisme, favelaer og Lolas, klarer Plaza å bygge sin egen artistpersona.
Denne dobbeltheten mellom UG og Plaza speiles også i lydbildet, som går på velkjente veier i de soniske landskapene etablert av Undergrunn-produsenten RikPappa, samtidig som vi hører brasiliansk perkusjon, samba-synkoper og biter av vakker portugisisk i låter som Maracana og 2 Gode Grunner.
Inntrykket er at både teksten og lydbildet er helhetlig og gjennomtenkt.
Det raptekniske på plata er forventningsvis godt. Den mer melodiske stemmebruken funker imidlertid så som så. Eksempelvis i hooket på Null filter og deler av Drikker og drukner blir det litt vel nasalt, og det høres det ut som frekvensene er beskåret over og under mellomleiet.
Vi digger kollegaen Marstein for den dynamiske stemmebruken og den store variasjonen i intensitet; her har Plaza noe å sikte etter. Han kunne øvd seg på det sangtekniske (mer buktrykk!) for å selv stå stødigere som solosanger og rapper.
Tross dette er Plaza O Plomo et vellykket debutalbum. Vi får selvsagte vorslåter i Fastlyfe og Drikker og drukner, særpreg og lekenhet i Mata: Come og Maracas, samt mykere ballader i Null filter, Lola og 2 Gode grunner.
Det er åpenbart at Plaza allerede er en erfaren artist; han står trygt i egne referanser og lydbilde og leverer linjene med selvsikkerhet. Sannsynligvis står han også på en scene på Øyafestivalen til sommeren. Husk buktrykket der, bro.