Godt, men kort av Honningbarna

Syv minutter over angitt starttid, ble energien endelig sluppet løs. Konserten begynte med monologen «Alt går over, noe varer», før bassriffet i «Schäfer» traff oss som en murvegg. Øyeblikkelig kjente vi takten i sangen som gynging i gulvet. Nesten like fort var vi en jungel, en tåke av svette. 

Honningbarna har holdt koken siden 2010 og gitt ut syv album. De har vunnet Spellemannspriser og spilt utallige konserter opp og ned kysten, både i inn- og utland. Bandet fra Sørlandet har en ekstensiv katalog med slagere, både figurativt og bokstavelig talt: Noen sanger, som «MP5», treffer deg som et slag.

Det er en grunn til at Honningbarna kalles for Norges beste liveband. De leverte ellevill energi, der de crowdsurfet og stagedivet. Den musikalske framføringen var solid, lysshowet var magisk og de traff røykmaskinbruken på spikeren. Publikum var i ekstase! Det var flere crowdsurfere enn jeg har fingre, og overalt rundt meg var det breie glis, meg selv inkludert. 

«Blod, svette, tårer», fikk jeg notert meg i den lille notisboken jeg hadde kjøpt for anmeldelsen. Jeg fikk kjenne ordtaket «sild i tønne» på kroppen, der jeg sto helt framme ved scenen. Det var en kamp å få notisboken opp av lomma mi, da jeg hadde mistet kontroll over kroppen. Først strittet jeg i mot trykket, men jeg innså raskt at det beste bare var å gi etter. Jeg hoppet, falt, gynget og ble skjøvet fra side til side, sammen med resten. Det var en deilig følelse. Vi var blitt én masse, som sammen nøyt det fremste av pønkrock Norge har å by på.

Da vokalist Edvard Valberg tok fram celloen, visste publikum hva som skulle skje. Den «rolige» starten på «Fri Palestina» er et velkomment avbrekk, og det er prisverdig at et band kan stå for noe. Sangen ble utgitt i 2011, så det er ikke slik at de har hoppet på en politisk korrekt bølge – de har ropt fritt Palestina i over et tiår. 

Det er lov å være drittsekk! I en moshpit, altså. Du har lov å dytte, du har lov å være litt hardhendt. Rop i trynet til din neste, for faen! Honningbarna er synonymt med moshpit, men dessverre var det litt manglende på denne konserten. Kanskje det var crowden, kanskje det var lokalet. I tillegg druknet vokalisten trist nok i resten av det dundrende bråket av bass og trommer. Jeg skulle gjerne hørt mer av Valbergs sure, sinte, stemme under for eksempel «Heute ist mein tag». Heldigvis bedret det seg i løpet av konserten, og publikum kunne uansett tekstene på sangene utenat.

Etter en kort time takket bandet for seg, for tredje gang. Publikum har fått bandet tilbake på scenen igjen to ganger, men nå skjønte alle at det var over. Men vi var sultne etter mer! Både flere sanger generelt, men spesielt egne favoritter. En i publikum nevnte at kanskje Honningbarna begynner å eldes, at det blir for mye å skulle spille så intenst, så lenge, på Norgesturnéen de tross alt er på. For hvis man skulle kritisere noe fra denne konserten, så vil det være at den var for kort.

Til tross for at det var en kort konsert, leverte Honningbarna livsbejaende, fantastisk, sint, kaotisk og helbredende energi. Jeg storkoste meg, selv om jeg gjerne skulle hatt en halvtime mer med fenomenal pønkrock. Forhåpentlig vil neste konsert føles mer som «Festen som aldri stopper».