Samtidsløs samtidskunst

Det er ikke en kontroversiell påstand at det er mye som skjer på verdensscenen akkurat nå. I møte med kriger, flyktningkriser, klimakriser og høyrebølger er det mange som kjenner på maktesløshet. På landets største scene for samtidskunst kunne man sett for seg at det ville finnes minst et par tilfeller av skarp kritikk, eventuelt verk som kan bistå betrakterne i å tolke og sette slike følelser i perspektiv. Det er greit at høstutstillingen skal vise et slags tverrsnitt av norsk kunst, men følelsen av irrelevans er påfallende.

En privilegert sfære

Du kan blant annet føle på dissosiasjon der du sitter isolert i et stort funkishus mens bilder av en skogbrann løper på TV i Kjersti Vetterstads videoinstallasjon Slow Burn. Eller du kan kjenne på eksistensens melankoli i David Bonde Jensens Dragon (Silence and spit), hvor en hestefigur synger en sang om oppløsningen av selvet gjennom øyet. Sistnevnte skal ha skryt for kreativ bruk av video og lyd i en flott skala, men budskapet er rett og slett for vagt til at det blir interessant. 

Heller enn å være i takt med tiden får jeg forsterket følelsen av å sitte i en privilegert sfære på siden av den, og at det skal være blant det skarpeste i en pulje på nesten 3000 søkere har jeg vansker for å tro. Andre verk, som Minne frå den gongen eg vakna og ikkje kunne skilje mellom primærnæring og næringsmiddelindustri 1, 2 og 3 og South Pointing Fish ser bent frem ut som normalgjenstander (vaser og kompass) som ved et uhell har funnet veien inn på et museum. 

Håndtverk til unnsetning

Klarer man å skyve kritikken til side kan man likevel la seg begeistre av gode enkeltverk, som Marte Lill Sombys u(Ro), som nærmest er en spirituell opplevelse der man står mellom de svevende dyreknoklene. Også Markus Lantos Himling må sies å være en ren maktdemonstrasjon i trehåndverk, og det massive uttrykket gir assosiasjoner til kirkerom og gammel dragestil. At to av høydepunktene på en utstilling med mål om å fronte nye kunstnere allerede har blitt vist tidligere andre steder forsterker følelsen av latskap hos årets jury, men om du ikke har opplevd dem før er dette likevel en gyllen mulighet til å se kunst som aldri hadde fått plass i stua di. 

Utstillingens skulpturer byr også på kreative overraskelser. Keramikkskulpturen Unconsenting Body, en hval bundet opp med tau i japansk bondage er en fiffig kritikk av hvalfangstindustrien, og Adam Martyniaks mekaniske skulptur Narząd (Organ), laget av oppkuttede dekk koblet til en girmotor og ser ut som en gigantisk pulserende blodigle. Både gyselig og imponerende på en gang. 

Trykkende skjønnhet

Også trykkene er verdt å få med seg, for Randi Anne Strands Frekvens 2 er kanskje det vakreste innrammede verket jeg har sett på lang tid. Det ser ut som en blanding av et analogt fjellkjede-fotografi og et frekvensdiagram fra en jordskjelvmåler. Både nostalgi, håp og dommedagsfølelse vekkes, og bruken av det grovmaskede papiret gir mye dybde og tekstur. Et verk man kan stirre på som et tv-program. 

Stig Marlon Westons Minnesmerker er elegant utført fortidsmimring i samme kategori, og trekker anskueren inn med et avtrykk av en stein som nesten føles levende på et mektig lerret. Det er perfekt plassert halvannen meter fra gulvet så man som betrakter føler seg underdanig det gigantiske steintrykket. 

For mye fyllstoff 

Allikevel er det en altfor stor del av utstillingen som ender med å føles som lite relevant fyllstoff. Et hederlig unntak er Henrik Andersens film Walking The Dead hvor filmskaperen går ett skritt per drepte person i Gaza, avløst av hjemmevideoer fra slagmarken parallelt med promoveringsvideoer fra norske leverandører av krigsmateriell. 

Dissonansen mellom de glossy reklamene til bedriftene og de hjemmefilmede krigsvideoene illustrerer poenget glassklart, og det er glimrende og hardtslående. Det er bare tankevekkende at man måtte til filmprogrammet for å finne den.