Når gamle holdninger får nye plattformer

Mønstrene kjenner vi igjen. De har vært der lenge, bare i andre former. Forestillingene om hvem som «hører til». 

Jeg merker det i hverdagen. Når jeg sier jeg er norsk, ser de ofte forvirret ut. Det er det lille blikket først, det som varer akkurat lenge nok til at jeg kjenner det. «Norsk?» sier de, før de glir over til engelsk eller ler, som om jeg hadde svart feil. Så kommer det – nesten alltid: «Åja! Nei, nei... DU kan ikke være norsk».

Når jeg til slutt gir etter og forteller at jeg er brasilianer, kastes stereotypene over på meg, gang etter gang. Klassikeren: «Har du en linje til overs» er av den vanlige sort, som om Latin-Amerika kun er én stor fest der vi alle er det samme.

I slike øyeblikk kjenner jeg på gamle forestillinger som en gang ble brukt for å rangere mennesker. Jeg legger merke til og føler på hvordan gamle stereotypier fortsatt lever i underbevisstheten til folk; de som ikke passer inn i formen er automatisk fra et annet sted, uansett hva vi sier og gjør.

Ideene har overlevd gjennom generasjoner, men annerledes i dag er tempoet. Radikaliserende budskap stiger ikke opp ene og alene fra pamfletter, taler og partimøter. De vokser og springer frem i små klipp, små drypp, gjennom algoritmer som kjenner deg godt. Det skjer ikke gjennom et stort «aha», men som langsom drypping. 

Dette minner om hvordan propaganda fungerte i mellomkrigstiden, da aviser og radio litt etter litt senket terskelen for ekstreme holdninger, uten at noen la merke til når skiftet skjedde.

Historien er full av slike eksempler. Segregering og rasisme i USA og Sør-Afrika ble solgt inn med ord som «orden», «stabilitet» og «normalitet». I Europa ble minoriteter fremstilt som problemer som måtte løses. Og når jeg i dag registrerer hvordan både språkskiftet i media og politikk gjentakende bruker ord som «risiko», «trussel» og «uønsket», er det som et slags ekko. 

Ordene er nye, men funksjonen er den samme: å gjøre urett til noe naturlig, noe hverdagslig. Idéer som tidligere ville blitt avvist som ekstreme, pakkes nå inn i begreper som «objektivitet», «rettigheter» og «sikkerhet». Det er en kjent taktikk, brukt av autoritære bevegelser lenge før oss: kall diskursen nøytral, mens den egentlig peker i én retning.

Normaliseringen av rasisme og dets konsekvenser kan starte i seminarene, på lesesalen eller i kantina. Formuleringer som blir stående uten reaksjon. Ikke fordi folk nødvendigvis er enige, men fordi det koster å være den som stopper samtalen. 

Slik normaliseres uggenheter, litt etter litt. Hver gang grenser for hva som er sosialt akseptabelt flyttes, har det startet i det små. Ikke kun fra de ytterst ekstreme, men i vanlige diskusjoner, der en tone langsomt blir skarpere uten at noen legger merke til det. Det kan være hva man ler av, eller fremtredende ord som sakte starter å passere uten reaksjon. 

Rasisme og høyreradikalisme er ikke nye fenomener, de skifter bare form. Det avgjørende i dag – og til all fremtid – er om vi klarer å gjenkjenne mønstrene når de dukker opp, på campus eller midt i den vanlige samtalen for eksempel, før det plutselig er for sent.