Ingen blir ekstreme i et vakuum

34 år gamle Tamima Nibras Juhar ble drept mens hun var på jobb. Det handler først og fremst om et menneske som ikke fikk leve videre. Samtidig må vi ta inn over oss alvoret: Gjerningsmannen hadde høyreekstreme holdninger, og PST var varslet om at han var i en radikaliseringsprosess. At dette likevel endte i drap, viser en systemsvikt i forebyggingen av ekstremisme.

Dette var ikke en isolert hendelse. Norge har en historie med høyreekstrem vold: 22. juli, moskéangrepet i Bærum i 2019, bombingen av 1. mai-toget i 1979, og en rekke voldshendelser samt trusler. Vi ser et mønster, og likevel får høyreekstremismen ofte for lite oppmerksomhet. PST har i flere år pekt på islamistisk terror som hovedtrussel, men statistikken viser at det er høyreekstreme som har stått bak de mest dødelige angrepene her i landet. Når varsler om radikalisering ikke følges godt nok opp, svekkes tilliten til at myndighetene faktisk beskytter oss mot de farligste miljøene. Selv om PST har omfattende ressurser, har de ved flere tilfeller sviktet. Dette viser at verken budsjett eller kapasitet alene er nok når prioriteringer og vurderinger ikke fanger opp høyreekstrem risiko.

Vi må også være på vakt for hvordan slike hendelser brukes politisk. Hver gang et slikt drap skjer, forsøker ytre høyre å gjøre det til et bevis på at innvandring er problemet. Eller det blir gjort forsøk på å avfeie hendelsene som enkelttilfeller. Det er både feil og farlig. Ekstremisme finnes i ulike miljøer, men behandles ulikt. Når gjerningspersonen er muslim, blir hele gruppen ofte dømt kollektivt. Når gjerningspersonen er hvit og høyreekstrem, kalles han derimot en «ensom ulv». Men ingen blir ekstreme i et vakuum. Slike handlinger skjer i miljøer der rasisme og konspirasjoner normaliseres. Det er et samfunnsansvar å erkjenne det.

Samtidig ser vi en bredere kulturendring. De siste årene har en konservativ bølge blant unge menn vokst fram, preget av «guttastemning»,« toxic masculinity» og «antiwoke»-retorikk. På TikTok, podkaster og i enkelte studentmiljøer eksisterer narrativer om at feminisme og antirasisme er overdrivelser, at ytringsfriheten er truet og at det er menn som er ofre. Når denne retorikken får feste, skapes et miljø der islamofobi, hat mot innvandrere, kvinner, transpersoner og andre framstår som legitimt.

Det er et problem når vi som sier ifra om rasistiske og kvinnefiendtlige strømninger blir stemplet som «kneblere av debatten». Da vendes oppmerksomheten vekk fra selve problemet; et klima som gir næring til ekstremisme.

Dette handler om hvordan vi som samfunn følger opp unge mennesker i radikaliseringsprosesser, og om vi gir skolene og kommunene ressursene de trenger til å forebygge vold uansett hvor den kommer fra. Å redusere dette til en innvandringsdebatt skaper bare mer rasisme og flere konflikter, og flytter oppmerksomheten bort fra det som faktisk kunne reddet liv.

Men vi må også tørre å si det klart: Rasistiske holdninger og høyreekstreme ideer normaliseres når politikere kobler kriminalitet til hudfarge eller religion, eller snakker om «fremmede kulturer» som trussel. Når alternative medier pumper ut konspirasjonsteorier om «islamisering» og «befolkningsutskiftning», settes scenen for at vold kan framstå som et logisk svar for enkelte. Gjerningsmenn som handler alene, handler aldri helt alene, de er formet av et ideologisk klima vi alle har ansvar for å bekjempe.

Vi trenger derfor mer kunnskap og utdanning om rasisme og høyreekstremisme, politikere som ikke spiller på frykt for å vinne stemmer, og et sivilsamfunn – også på universitetene – som bygger fellesskap og motstandskraft. Høyreekstremismen forsvinner ikke av seg selv. Den må møtes med tydelig motstand, politisk, sosialt og kulturelt.

Tamima Nibras Juhar skulle hatt hele livet foran seg. I stedet ble hun offer for et rasistisk drap. Minnet om henne må forplikte oss alle: Vi skylder henne – og alle som rammes av rasistisk vold – å se sammenhengen, ta problemet på alvor og handle.