Høyres ideologiske spagat

I Ludvig Holbergs Erasmus Montanus lar hjembygdingene i Bjerget seg virkelig imponere etter tittelpersonen kommer hjem fra studiene i København. Montanus kan både snakke tullelatin, har en ny, fjong, tittel, og er i stand til å gjøre sin stakkars mor til en sten ved hjelp av en falsk logisk slutning (En sten har ingen vinger; Mor lille har ingen vinger: ergo er mor lille en sten). Folk er slagne av misunnelse og ærefrykt.

I dag hadde dette bare vært å glemme. Høyres Peter Frølich har denne sommeren avløst kommentatorfestival med et utspill om at vi utdanner oss til for mye tull her til lands. Han nevner blant annet «Sosial bærekraft», «Kjønn, seksualitet og mangfold», «Bærekraft og kultur» og «Interkulturelle relasjoner» som eksempler.

I et land som stuper på alt som finnes av produktivitets- og innovasjonsrangeringer er ikke lenger slike som Montanus noe en høyremann kan koste seg å le av, men en samfunnsfiende.

Frølich etterlyser at studentene heller velger naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk – som han mener vi faktisk har bruk for – eller finner seg noe mer arbeidslivsrelevant.

Men la meg begynne med arbeidslivsrelevans. Arbeidslivsrelevans er nettopp grunnen til at vi har havnet i dette baret i første omgang. Her kan vi skylde på måten vi har valgt å organisere finansiering av høyere utdanning på her til lands.

I juni beskriver for eksempel Sondre Grindheim i NHHs studentavis masterstudiet på høyskolen som utdanningsmessig fast food, hvor fokuset ligger på gode karakter og prestisje snarere enn at studentene får reell fagkompetanse. Dette er et velkjent problem: I Stanfords studentavis klager en rekke studenter denne våren på at kravene på masteren ved Stanford Business School er alt for lave, og at studiet er mest til for nettverksbygging og et fjongt vitnemål.

Står det til slik der, kan en spørre seg hvordan det står til ved handelshøyskoler i mer avsidesliggende steder som i Norge.

Men gjett hva? Studiene her til lands er så arbeidslivsrelevante som du får det: Samtlige får jobb, og dét på flekken.

Arbeidslivsrelevans er i det hele tatt en uhyre dårlig målestokk for å bedømme studierelevans. Arbeidsgivere etterspør ikke bare bedriftsfaglige generalister med bred kunnskap. Et stort antall – herunder kommuner, departementer, og private – ønsker seg kandidater som har kompetanse på blant annet mangfold og bærekraft.

Små universiteter med stor autonomi og for få resssurser til å satse på tyngre universitetsstudier ønsker naturligvis å høste fruktene. Billige studier som trekker studenter basert på hva som i øyeblikket er arbeidslivsrelevant, blir en finanseringskilde i seg selv. Og når vi finansierer universitetene og høyskolene slik at de får betalt for antall fullførte studiepoeng, har vi en oppskrift på studier som lages lettere for at studentene skal «komme seg gjennom» uten særlig motstand.

Og slik Kristine Heier skriver i Morgenbladet har unge som skal inn i studielivet få forutsetninger for å vite hva som er opp eller ned.

At studiene Frølich peker på oppstår er en naturlig konsekvens av at dagens høyere utdanningspolitikk fungerer slik den er ment å gjøre. Dét er igjen en konsekvens av at markedsprinsipper som kostnadseffektivitet, tilbud og etterspørsel har fått for stor innflytelse. Idéen er at universitetene skal regulere seg selv, og det med enkelte forhåndsdefinerte rammer.

Fagene Frølich på sin side etterlyser er kostbare og ressurskrevende å undervise og forske i, og er ikke noe vi kan forvente vil prioriteres.

Studiene han vil ha flere av er slike som har store positive ringvirkninger, som mer privatfinansiert forskning, nyskapende bransjer og flere arbeidsplasser. I tillegg nevner han sykepleiere og lærere, som ivaretar kritiske samfunnsfunksjoner. Slikt bør oppta enhver sosialdemokrat som bryr seg om fremtidig velferd og skatteinntekter. Dét kan de fint gjøre uten å formulere seg like klønete.

Men et slikt prosjekt krever at Høyre svelger en hel del ideologiske kameler, og tilrettelegger for mindre marked og mer stat. I Holbergs verden er opp ned og ned opp, også her: Et knippe woke universitetsstudier kan tydeligvis riste markedet ut av selv den mest hardbarka høyremann.