Høyresiden har kidnappet innvandringsdebatten

Vi må tilbake til andre verdenskrig for å finne så mye krig i verden som det er nå, står det i «The Copenhagen Peace Report» fra 2025. For oss unge er det enda vanskeligere vise solidaritet og velvilje til å hjelpe, samtidig som innvandringsdebatten i Norge har blitt så usolidarisk overfor mennesker som søker å flykte fra brutaliteter. 

En etisk, solidarisk og fungerende politikk som skal hjelpe mennesker utenfor vår egen trygge boble, kan ikke forankres i en debatt hvor premisset er at innvandring er dårlig. Høyresiden og særlig Fremskrittspartiet (Frp) har fått sette premissene for debatten, gjennom en gradvis forskyvning av hva som oppfattes som ansvarlig og realistisk politikk. Resultatet er blitt at resten av partiene opererer innenfor disse rammene.

Det som før var en diskusjon om kapasitet og ansvar, har blitt en konkurranse om hvilket parti som kan ta imot færrest flyktninger. Og om man skulle gå utenom den linjen, står partitopper i Høyre og Frp klare med anklager om «uansvarlig politikk». 

Frp har klatret seg opp til å bli landets største parti gjennom skremselspopulisme, samtidig som Simen Velles politiske rådgiver refererer til innvandringsgrupper som minusvarianter. Dette partiet, sammen med Høyre, er de som siden 2015 har lagt grunnlaget for innvandringsdebatten vi har i dag. En debatt hvor vellykket integrasjon avhenger av strenghet, med et mediebilde som for all del må fremheve etnisk bakgrunn til gjerningsmenn uavhengig om det skulle være første-, andre- eller tredjegenerasjons innvandrere.

Dette er ikke et forsøk på å svartmale alle politikere som ønsker en ærlig diskusjon om innvandring, men jeg mener likevel at innvandringsdebatten har, både eksplisitt og implisitt, lagt til grunn at innvandring i utgangspunktet er et problem. Innvandring har gått fra å være en investering til en velferdsbelastning. 

Samtidig har også venstresiden i stor grad kastet seg på narrativet ved å drive en politikk som ser til å fjerne integrasjonsløsninger, i stedet for å forbedre det. Senest i fjor foreslo Arbeiderpartiet å ta imot ynkelige 100 kvoteflyktninger, i sterk kontrast til FNs betydelige høyere forslag.

Konsekvensene av en slik innvandringsfiendtlig diskurs er at innvandrere som gruppe, i forsøk på å få flere stemmer, fiendtliggjøres. Likevel vil jeg tro at mange av oss reagerer på at det er Sylvi Listhaug og co. som definerer hva som er «realistisk» og «ansvarlig» innvandringspolitikk. Hva denne «ansvarlige politikken» inngår i, er først og fremst å fjerne kvoteflyktninger. Et tydelig spark mot FN-konvensjonen.

Utvandring er ikke et valg, men en realitet. Derfor må politikk ta fatt i reelle problemer, og ikke være et politisk spill hvor man kan hanke inn flere stemmer. De reelle problemene ligger i krysningene av innvandringsbakgrunn, sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn og andre faktorer som gir et bedre eller «verre» grunnlag for integrering. Når Sylvi Listhaug kan drive skremselspropaganda om «svenske tilstander» som motstrider sannhet og statistikk, så kan man ikke lage god politikk. 

I mars publiserte NRK en sak om gruppen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) som aldri har fått så mange henvendelser som i fjor. SEIF er en frivillig og uavhengig organisasjon som jobber med saker som omhandler blant annet vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Det er både et alvorlig samfunnsproblem og et integreringsproblem at stadig flere kvinner opplever vold i nære relasjoner, i dette tilfellet innvandrerkvinner. Og når innvandrerkvinner utsettes for økende psykisk og fysisk vold i nære relasjoner, er ikke Frp-politikk med mer bevæpnet politi luskende rundt på Furuset Senter løsningen. 

Løsningen på en betent innvandringsdebatt er verken naivitet eller blind optimisme. Det som skurrer, er at noen få høyrepolitiske overbevisninger har fått sette tonen i debatten. Men et så viktig tema som innvandring og integrering kan ikke reduseres til et taktisk spill. Vi trenger en debatt der målet er å forbedre politikk og integrering, ikke bare å redusere, kutte, returnere og bruke andre minusord.