Hvor skal vi, egentlig?

«Vi må sikre trygghet i en utrygg tid». Alle har hørt denne setningen nå. Det funket helt supert for Arbeiderpartiet i fjor. Verden hadde jo blitt mer usikker, med Ukraina-krigen og Donald Trump som USA-president. Men selv om valgkampen for lengst er over, ser regjeringen ut til å ha skrevet under på strategien: «If it ain’t broke, don’t fix it.».

Etter at regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2027 kom ut, publiserte Aftenposten nemlig en kronikk skrevet av finansminister Jens Stoltenberg. Den hadde tittelen: «Først og fremst er dette et budsjett for å skape trygghet i en utrygg tid». Jeg trodde faktisk den var ett år gammel. 

Unge sliter med å få seg jobb, autoritære krefter vokser i verden og vi føler klimaendringene på kroppen mer enn noen gang før. Regjeringen gjør kollektivtransporten dyrere, kutter stort i bistanden til utdanning og halverer Enova-støtten. Mye er veldig bra i dette budsjettet, men 2332 milliarder kroner senere virker det som at regjeringen vil at så lite som mulig skal skje, både her hjemme og der ute. 

Det er egentlig påfallende at denne strategien noen gang fungerte. At verden er skummel har aldri før blitt brukt som forklaring på å ikke ha en visjon. Norge bygde ut velferdsstaten med selveste Sovjetunionen som naboland. Vi bygget opp oljenæringen under OPEC-krisen, stor prisvekst (mye større enn i dag) og Vietnamkrigen. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) fikk utviklet velferden videre ved å gi oss en dag ekstra fri i året (den såkalte «Gro-dagen») midt i den kalde krigens nye oppblussning etter gisselkrisen i Teheran. 

Har ikke verden alltid vært utrygg?