Hvordan bli et dannet menneske?

DANNELSE: – Jeg er uenig i devisen om at «Kunnskap er makt.» Det er ikke noe galt med kunnskap og utdannelse i seg selv. Men bruken av denne kunnskapen avgjør om man er et dannet menneske i positiv forstand. En sunn skepsis til samtidens hovedtalere bør inngå i et positivt dannelsesideal, sier Helge Iberg, komponist og skribent.

Onsdag 5. mars stilte han til dannelsesdebatt på Chateau Neuf, sammen med Ola Stafseng, Odd Einar Dørum, Raino Malnes og John Peter Collett. Innledningsvis fleipet Stafseng med at de fem mannlige paneldeltagerne kunne se ut som et «klassisk dannelsestablå». Spørsmålet blir uunngåelig:

– Hvorfor besto debattpanelet kun av menn?

– Dette var ikke bevisst fra Kulturutvalgets side. Vi inviterte flere som ikke kunne komme. Blant annet planla vi å få med Inga Bostad og Trond Berg Eriksen. Panelet ble et resultat av tilfeldighetenes spill, sier Karl Kristian Rådahl Kirchhoff, ansvarlig for onsdagsdebatten.

Han er fornøyd med oppmøtet.

– Vi forventet et publikum på rundt 30 personer, men endte opp med 100-150 tilskuere. Dette er nok også en av de bedre debattene vi har hatt. Paneldeltagerne er gode retorikere, og de holdt debatten gående med interessante argumenter, mener Kirchhoff.

Forveksles med forfengelighet

Raino Malnes, professor i statsvitenskap, definerte dannelse som «det å kunne alt om noe, og noe om alt». Han trakk fram Drillo som eksempel på en person som kan alt om fotball og noe om det meste, men som framstår som vel skråsikker.

– Et dannet menneske tilegner seg kunnskap og er samtidig klar over sin egen feilbarlighet. Idealet er en krysning mellom Drillo og Nasse Nøff. Nasse har alt som trengs av tvil og åndelig uro, men han vet nesten ingenting, sier Malnes.

– Hva skal så til for å kunne kalle seg dannet?

– Først og fremst oppriktighet og troverdighet, og ikke minst evnen til å kunne lytte til andre, tror Iberg.

Han understreker at en dannet livsførsel fordrer at forfengeligheten ikke skygger for oppriktigheten.

– Forfengelighet blir ofte oppfattet som dannelse. Dermed misforståelsen om at den som har lest mange bøker, eller kan vise til kloke referanser, er et dannet menneske. Det klassiske dannelsesbegrepet à la «han kjenner sin Shakespeare» står ikke sterkt i dag, fordi det som oftest handler om å signalisere klassetilhørighet gjennom sosiale distinksjoner, sier Iberg.

Samtidens idealer

Malnes minner om den uskyldige lykken i det å kunne trives med noe uten å forstå det helt.

– Har du for eksempel øvd opp en akademisk evne til å forstå litteratur, kan evnen til å la deg underholde av en dårlig bok gå tapt, mener han.

Iberg framholder at klassisk dannelse tradisjonelt har hengt sammen med et skille mellom høy og lav kultur, og ønsket om å definere en litterær kanon.

– Resultatet av de såkalte postmoderne innsiktene ble imidlertid å sidestille alle kulturelle ytringer. Ingenting skulle ha forrang framfor noe annet, fordi alt egentlig handlet om kamp om kulturelle revirer, sier han.

– De rettroende i dag ler av dannelsesbegrepet, hevder Iberg.

– Fordi de tror de er fristilt fra all undertrykkende moral og dumme sivilisasjonsforordninger. Men midt i kanoniseringen av den udannede frihet har det vokst fram nye entydige regler for skikk og bruk. Annerledes enn før, men like bydende og like undertrykkende. Dagens uskrevne imperativer handler om å være rocka, nedpå, fyllesjuk og anti-Israel, samt å kunne si «fitte» høyt uten å rødme. Det vi før regnet som lavt, har nå blitt sakramenter i den høyeste dannelse.