Flott, men fragmentert om kroppslige minner

Soloforestillingen Rose Water tar utgangspunkt i danser og koreograf Ida Haugens egen familiehistorie, med en mor som kom til Norge som vietnamesisk båtflyktning. Gjennom bevegelse og sceniske bilder utforsker Haugen hvordan minner fra tidligere generasjoner lever videre i kroppen. 

Salen vi kommer inn i er stor. Sentralt i rommet henger fire latexaktige remser på rad fra taket. De krøller seg når de møter bakken og minner om bølger som ruller inn på en strand. Stolene står oppstilt i rekker langs to av veggene i salen, og gir oss umiddelbart en intim følelse av å sitte samlet og tett. Belysningen er dempet og varm. Det er helt stille.

Forestillingen åpner med at Haugen kommer gående fra hjørnet hvor stolrekkene møtes og setter seg på gulvet. I hendene bærer hun en liten bolle som lager lyd når hun stryker en stav repetitivt langs kanten.

Bildet er deilig meditativt og varer så lenge at det gir en følelse av å være på samtidskunstmuseum og se på en installasjon. Haugen har virkelig fått et godt grep om publikums oppmerksomhet. Omsider legger hun varsomt fra seg bollen og kryper varsomt og nærmest skulpturelt fremover på gulvet, som i sakte film. 

Selv om åpningsbildet er vakkert, begynner vi etter hvert å kjenne på en utålmodighet. Derfor er det forløsende når hun endelig reiser seg opp og går bort til stoffremsene som har hengt som en elefant i rommet. Bevegelsene er nå hverdagslige og praktiske. Hun setter i gang med å strekke ut stoffet før hun samler remsene og veiver dem opp og ned som bølger. Det er befriende å se på. 

Hittil fungerer oppbyggingen godt, men herfra og ut er forestillingen mer oppstykket. I neste del finner Haugen fram en karaokemikrofon og synger iført høyhælte sko og solbriller. Deretter danser hun barfot og voldsomt rundt på scenen til et dunkende fabrikkaktige lyder. Så tar hun frem en bøtte med et vått plagg som hun skyller og sleper etter seg mens hun kravler langs publikum på scenen. 

Overgangene oppleves brå og voldsomme. Karaokenummeret er kult i seg selv, men oppleves mer som et innfall enn en del av den helhetlige fortellingen. Sekvensen hvor hun danser voldsomt rundt er både vakker og spennende å følge med på, men fordi den er skvist inn mellom sangen og vaskebøtta forsvinner noe av potensialet denne delen av stykket faktisk har. Det oppleves dessverre ganske tettpakket. Kanskje er det samme tanke som får salens yngste publikummer (med blinkesko) til å ta med seg faren sin og forlate salen.

Stykkets siste del, hvor Haugen åler seg mellom ulike hvileposisjoner på gulvet til intens klassisk musikk, kunne derfor med fordel vært kuttet.

Rose Water viser Ida Haugens sterke formidlingsevne og bevegelsesspråk som scenekunstner. Det er oppslukende å følge intens dansing, og deilig å hvile øyet i det som er harmonisk. Den koreografiske helheten ville likevel vært sterkere uten alle bruddene i dramaturgien. Hver av delene har potensial i seg selv, men sammen oppleves stykket i beste fall som en kollasj av Haugens personlige prosjekt.