– Folk er engstelige og redde

— Hvert sekund er jeg redd for at jeg skal smitte noen i familien min, og at de vil bli syke.

Det sier Sabreen Asari (22) til Universitas. Medisinstudenten har siden i fjor høst jobbet i helsesektoren på frivillig basis i Indias mest folkerike by, Mumbai, ved siden av studiene.

Indias andre smittebølge veltet inn over landet i slutten av mars, og helsesystemet nådde fort bristepunktet. Historiene om overpriset oksygen, overfylte krematorier og mennesker desperate etter sykehusplasser har vært mange.

— Situasjonen har vært vill. Det har vært mangel på viktige medisiner og oksygen, og det har vært tydelig at helsesystemet har vært altfor svakt, sier Asari.

Det har hun fått kjenne på kroppen. Daglig blir flere titalls menneskeliv lagt i hendene på 22-åringen. Det er hun som bestemmer hvem som får plass på det lokale sykehuset, og hvem som må klare seg på egen hånd.

Offisielt har nesten 25 millioner indere vært smittet av koronaviruset, og mer enn 270.000 har måttet bøte med livet. Samtidig er snakk om store mørketall. De reelle tallene kan være langt høyere.

«Korona-krigere»

På oppfordring fra myndighetene i den indiske staten Maharashtra meldte Asari seg til «corona duty» i Mumbai i høst. Hun jobber ved et av sykehusene i Mumbai, hvor hun betjener en koronatelefon for den lokale befolkningen.

— Folk er engstelige og redde når de ringer. Jobben min er å roe dem ned, registrere personalia og sykdomshistorie. Deretter må vi bestemme hva vi skal gjøre basert på informasjonen vi har: Skal de få en sengeplass på sykehuset, eller må vi be dem om å bli hjemme? forklarer Asari.

22-åringen må ta skjebnesvangre valg og gjøre tøffe prioriteringer på jobben. Hun og andre medisinstudenter har fått tilnavnet «covid warriors».

Krigerne jobber åtte timer om dagen, seks dager i uken. Det er ved siden av fulltidsstudier.

— På et tidspunkt hadde jeg både fysisk og mentalt sammenbrudd. Jeg var på jobb i åtte timer hver dag, og når jeg kom hjem, hadde jeg fått masse meldinger og ubesvarte anrop fra venner og familie som trengte hjelp. Det var livet mitt 24/7.

Jobben har vært en stor påkjennelse for Ansari. Hun har flere ganger opplevd å finne en ledig sengeplass, viktige medisiner eller oksygen til en lav pris, men da er det ofte allerede for sent.

— Jeg har klandret meg selv for å feilprioritere, eller til og med for å ta meg lunsjpause. Det har vært mentalt utmattende til tider.

Hun forteller at de tøffeste tilfellene i jobben er de hvor hun ikke bare er helsearbeider, men også venn.

— Moren til en venn ble syk og innlagt på sykehuset. Jeg forsøkte å hjelpe ham og fulgte ekstra med på moren. Etter noen uker ble hun bedre, og jeg fortalte vennen min at han hadde all grunn for å være optimistisk. Men den neste dagen døde hun.

Asari forteller at hun gråt og fryste helt til.

— Jeg tenkte «Hva skal jeg si til ham?» Jeg fortalte ham jo at han ikke trengte å bekymre seg, og han hadde vært så glad. Det er det tøffeste med jobben.

Hjemmekontor i Mumbai

Muhammed Saad Ansari (22) studerer også i Mumbai, men lever et ganske annet liv enn medisinstudenten. Han tar en bachelor i bilteknikk ved Universitetet i Mumbai. Han har ikke hatt en eneste forelesning på universitetet siden den første nedstengingen i mars i fjor.

— Det har vært veldig annerledes å lære bak en skjerm, og vi synes det var vanskelig i begynnelsen. Nå har vi blitt vant til det.

Ansari anslår at mellom 20 og 30 av hans venner eller noen i deres familie har blitt smittet av koronaviruset. Han kjenner medstudenter som har mistet foreldrene sine til viruset.

Enn så lenge har verken han eller familien vært syke.

— Er du redd for å bli smittet?

— Jeg går ikke rundt og er redd i det daglige, men jeg er redd for familien min og meg selv, når jeg tenker på det. Jeg håper vi aldri får det, men man vet aldri hva som kan skje.

Ansari bor med familien i Mumbai, og mesteparten av tiden er han hjemme. Han håpet at livet skulle se mer normalt ut denne våren, slik at han kunne feire avslutningen på bachelor sammen med studievennene sine.

Samfunnet begynte å åpne noe opp i februar, da smittetallene var på vei nedover. Gleden skulle imidlertid bli kortvarig. Nå er alle restauranter igjen stengt, kun «essential shops» får holde åpent, og det er innført portforbud i byen. Nedstengningen skal, enn så lenge, vare frem til 1. juni.

Les også: Rektor truet studenter med politi­an­mel­delse eller utvisning

Rurale områder lider

Satendra Kumar er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Allahabad, nordøst i India. Han forteller at myndighetene ikke var forberedt på den andre bølgen som traff landet for halvannen måned siden. Den har vært katastrofal.

— India er et land med en stor befolkning og en veldig svak infrastruktur innen helse. Den var ikke holdbar når antallet koronatilfeller økte, sier han.

Han forteller at den hinduistiske høytiden Holi, som ble arrangert i midten av mars, viste seg å bli en superspreder. I tillegg har gjennomføringen av flere lokalvalg og den indiske bryllupssesongen skapt grobunn for ytterligere spredning av viruset over store geografiske områder.

— Den andre bølgen starten i byene, men spredte seg fort til rurale områder. Folk dør som fluer i landsbyene nå.

Ifølge Kumar står det dårligst til i de mindre byene og på landsbygda, hvor mellom 60 og 65 prosent av den indiske befolkningen bor.

— Det offentlige helsesystemet har kollapset der. Det er verken private eller offentlige sykehus eller kompetente leger der.

Rina Ramdev bor i den indiske hovedstaden New Delhi som tidlig ble rammet av den andre smittebølgen. Hun er førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Dehli, og hun maler også et dystert bilde.

— Situasjonen er skremmende. Man merker frykten, hjelpesløsheten og sinnet overalt.

Sinnet er rettet mot de nasjonale myndighetene i India. Ifølge Ramdev har de forsøkt å skyve hele krisen under teppet i stedet for å anerkjenne den. Det har gjort vondt verre.

— Ting er fullstendig ute av kontroll, og viruset sprer seg nå til landsbyer og rurale områder. Infrastrukturen er allerede dårlig i byene, så det er ikke vanskelig å se for seg hvordan det står til i rurale områder.

Meldingene tikker inn på Whatsapp døgnet rundt, fra venner og bekjente. Folk er desperate etter hjelp.

— Men jeg kan jo ikke hjelpe dem. Vi kan ikke gjøre noe som helst, sier Ramdev.

Store mørketall

De siste tretti årene har den offentlige helsesektoren blitt bygget ned, mens det private har vokst frem i de større byene i India. Det har gjort at gode og rimelige helsetilbud er så godt som ikke-eksisterende i rurale områder, ifølge Kumar. Mangelen på testing fører til store mørketall i Indias koronastatistikk.

— Myndighetene forsøker systematisk å gjemme tall, ved ikke å teste dem som er syke, i rurale strøk.

En av hans egne slektninger døde nylig. Han tror hun led av koronavirussykdom, men hun ble aldri testet.

Kumar mener at nasjonale myndigheter må sørge for flere sengeplasser, nok oksygen og medisiner. Både umiddelbart og på lang sikt.

— Vi trenger et helsesystem hvor folk har råd til tjenestene. Som et resultat av pandemien vil India bli et av verdens fattige land igjen, og det er estimert at 70 prosent av indere vil falle under fattigdomsgrensen. Det er prisen myndighetene har betalt ved å ikke investere i offentlig helse.

Treg vaksinering

Ramdev håper at vaksineringsprogrammet Cowin vil redde landet ut av krisen, men enn så lenge er det ikke tilpasset den lavere utdannede befolkningen som bor i rurale strøk.

— En stor andel av den indiske befolkningen er analfabeter og har ikke digital kompetanse. De får derfor ikke tilgang til vaksineringsprogrammet, sier hun.

Befolkningen må nemlig registrere seg gjennom en app, som kun er tilgjengelig på smarttelefoner. Hun forteller også at frivillige organisasjoner og hjelpearbeidere har gjort en uvurderlig jobb i krisen, men at de i utgangspunktet ikke burde vært nødvendige.

— Det er et plaster på såret, men ikke en løsning. Vi må diskutere kollapsen, eller rettere sagt ikke-eksistensen, til myndighetene i denne krisen, sier hun og legger til:

— Dette er ikke rakettforskning. Myndighetene burde vite at de må bruke midler på helse og medisin, nå.

Klasseskiller

Studentene Asari og Ansari mener myndighetene må handle, for at India skal komme best mulig ut av krisen.

— Det er nødvendig å prioritere helse over alt annet nå. Vi er virkelig i en nødssituasjon, sier Ansari.

Begge mener at krisen har svært forskjellig effekt på ulike segmenter av samfunnet.

— Overklassen og middelklassen vil ikke bli veldig påvirket og kan mest sannsynlig gå tilbake til normalt når dette er over. Men det er mange som lider stort både økonomisk og mentalt, sier Ansari.

— Gapet mellom rike og fattige er stort. Og det er de fattige som lider mest av dette.

— Er dere optimistiske for fremtiden, da?

— Jeg har alltid vært optimistisk. Jeg tror at når vaksineringen er unnagjort, vil ting bli mye bedre, sier Ansari.

— Helt ærlig så er håp alt vi har, så vi har ikke noe annet valg enn å være optimistiske.

Les også: Tusenvis av studenter bortføres i Nigeria.–⁠ Folk vil droppe ut eller la være å studere