Universitas anmelder singler

Man blir vel aldri lei litt Razika-esque indie med norsk tekst? Pikekyss befester igjen sin posisjon som en av Norges mest spennende unge leverandører av catchy indierock med gjenkjennelig tekst i denne supre låta om vanskelig kjærlighet. Det er en slags grunnleggende dissonans i den – lydbildet er en enkel, happy-go-lucky og gitardrevet sak, trommerytmen er enkel og drivende, mens teksten er smått melankolsk, eller i det minste småfrustrert. Tematikken er velkjent (en partner med det som på sidemål kalles commitment issues) med tekstlinjer som «Alle dine blandede signaler gjør meg gal // Kan du ikke bare si at det er meg du vil ha», men det blir aldri klisjé nok til at det blir kleint. Jeg får assosiasjoner til Tegan and Sara, No. 4, og egentlig all den slags indie som utgjorde halve lineupet på Øya for cirka 10 år siden. Det er jo ikke feil i det hele tatt.

Etter et vellykka samarbeid med produsent og artist Lasse Lokøy er Emilie Østebø, nå kjent som Bo Milli, på vei ut i verden som et av indiescenens spennende unge talenter. «Good Kid» er en saktegående og kraftfull låt: molltoner i gitaren kombineres med like mollpreget tekst, og refrenget kommetr overraskende på en, langt tidligere enn en lytter kanskje vil forvente. Der versene er ganske nedstrippa, er lydbildet i refrenget heller barokt: effektpedalen til gitaristen får gjennomgå, og teksten blir mer og mer pessimistisk («I’m a good, good kid // I’m not meant to change the world»). På sitt beste minner det hele om en litt mer downtempo Florence + the Machine. Bra saker!

Sliteneliten blander både nytt og gammelt i låta “Langsiktige mål”.

Låta starter med en intro hvor fele, fløyter og gitar blandes. Men selv om fiolinen introduseres, betyr ikke det at Sliteneliten inviterer til bøgda. Det er forsåvidt ingenting galt med verken bøgda eller country, men “Langsiktige mål” er langt mer original enn som så.

Det er flere mer rocka elementer her, blant annet samspillet mellom trommene og den skarpe gitaren som gir låta en kul vri. Fela følger med gjennom låta, og funker spesielt godt når det bygger mot refrenget.

Teksten er politisk, med innspill som “Dei brenn framtida vår på oljebål”. Men bare fordi det er politisk, betyr ikke det at stemninga dras ned. Særlig fløytene og fela skaper en låt fylt med positiv energi.

Det er noe ordentlig norsk over det hele, og nydelig dialekt fra vestlandet gjør enhver sang bedre. Det hersker liten tvil om at dette passer perfekt for en typisk Blindern-student.

Sløtface byr på mye forskjellig i singelen “Nose”. Låta starter relativt sakte. Både trommene, bassen og vokalen er dempet nok til at roen kan senke seg. Men når refrenget kommer skrus tempoet opp fylles ørene av et fantastisk sammensurium av gitar, bakgrunnsvokal og høylytt bass.

Men når refrenget er over roer det seg igjen. I alt funker den kontrasten veldig godt. Det er først når bridgen kommer etter andre refreng at låta tar av.

Og det er akkurat her, cirka halvveis inn, at låta blir skikkelig skikkelig god. I bridgen vekkes det gamle minner med det som kanskje er lyden fra en TV hvor antenna ikke er skrudd fast riktig. Statisk TV-lyd funker spesielt godt når refrengene i første halvdel dessverre vekker høres litt ut som noe du har hørt på P3 tidligere.

Ved slutten av låta dukker det plutselig opp en saksofon også. Selv om det er noe uventa, funker den saksofonen jævlig godt. Spesielt når den blandes med det statiske. Låta har mye forskjellig i seg, men heldigvis er alt bra.

Og viktigst av alt, det funker godt nok sammen til at låta ikke høres rotete ut i det hele tatt. Det er ingen grunn til å rynke på nesa.

Enhver som har hørt på norsk punkrock tidligere vil finne noe å elske i Lokal Samlings “Noe godt”. Nostalgien er her, men det er ingen kopi eller gjentakelse av hva man har hørt tidligere.

Gitarriffene vekker minner, samtidig som de aldri høres ut som kopier av andre. Bakgrunnsvokalene og “ekko”-følelsen funker spesielt godt for å gi et lite særpreg.

Låta starter rolig, men skrur opp tempo og tar av fra første refreng. Her er rope/synge-koret i bakgrunnen på banen, og det fenger. Vokalisten og gitaren samarbeider godt for å skape god stemninga.

Og selv når det er bittelitt “buhu det er synd på meg”-stemning, høres Lokal Samling aldri håpløs negative ut. Når de i refrenget synger “Jeg lider av noe godt”, så oppsummerer det teksten ganske greit.

Lokal Samling gir håp for framtida i norsk rock, samtidig som man plutselig får jævlig lyst til å høre på DumDum Boys igjen.