78 % færre utvekslingsstudenter på 1, 2, 3

I 2023 innførte regjeringen studieavgift for studenter utenfor EU, EØS og Sveits. 78 prosent av utvekslingsstudentene forsvant, med en kraftig nedgang i studenter fra det globale sør. Universiteter har vært tydelige på at en kostnadsdekkende studieavgift, kombinert med et skyhøyt kostnadsnivå i Norge, gjør det nesten umulig å konkurrere om internasjonale studenter. 

  Det er likevel studentene og institusjonene som må rydde opp etter et politisk eksperiment som har gått kraftig galt. 

Universitetet i Oslo (UiO) anerkjenner selv at nedgangen er størst i land i Asia og Afrika. Disse studentene er mer enn tall i statistikken. Vi mister perspektiver, erfaringer og kritiske blikk på fag og samfunn. Det er ikke bare urettferdig; det er faglig korttenkt. Norske universiteter blir mindre relevante i en globalisert verden, til skade for alle studenter.   

Regjeringen ser ut til å tro at man kan skru opp prisen uten å skru ned kvaliteten. Logikken er enkel: internasjonale studenter skal betale, universitetene skal få inntekter, og budsjettet kan kuttes tilsvarende. Problemet er at disse inntektene aldri kom, fordi studentene ble borte. Mangfoldet forsvant, men kuttene består. Regjeringen har gjort kunnskap til noe som kan selges og lagt inn et forventet overskudd i budsjetter. Det er en illusjon av effektiv ressursbruk. 

Det koster å utdanne mennesker, men vi betaler tilbake som aktive deltakere i samfunnet, ikke med inngangspriser. Utvekslingsstudenter er en del av et internasjonalt kunnskapsfellesskap som Norge er avhengig av. Å utdanne dem er en investering.

Regjeringen har innsett at ordningen ikke fungerer som de håpet. Derfor må ikke studieavgiften være helt kostnadsdekkende lenger, og institusjonene har fleksibiliteten til å sette ned avgiften. Likevel består kravet om studieavgift. De gir institusjonene «handlingsrom» uten å reversere de statlige kuttene. UiO og andre institusjoner står igjen med et strukturelt økonomisk hull. Regjeringen kan dermed si at de har «lyttet til innspillene» og «tilpasset regelverket» samtidig som de beholder innsparingen i statsbudsjettet. De gir universitetene frihet, uten tilstrekkelige midler. 

UiO har vært kritisk til skolepenger, men står nå i en situasjon der det reelle budsjettkuttet består og inntektene uteblir. Resultatet kan bli å øke studieavgiftene ytterligere. Det er et farlig spor. 

Dette er et symptom på en større politisk linje. Regjeringen har gjort universiteter og studenter til dem som må ta støyten for en utdanningspolitikk som ikke henger sammen, verken faglig eller sosialt. 

Gratisprinsippet er ikke et historisk fotnotat eller en nostalgisk idé om «gamle dager». Det handler om noe helt grunnleggende: hvem som har tilgang til kunnskap. 

Når høyere utdanning blir dyrere for internasjonale studenter, blir det særlig dyrere for dem som ikke kommer fra rike familier eller land. Regjeringen kan ikke samtidig snakke varmt om internasjonalisering, solidaritet og globalt ansvar, og føre en politikk som gjør norske universiteter til luksusprodukthyller for dem som har råd. 

Jeg forventer at regjeringen innrømmer at koblingen mellom studieavgifter og budsjettkutt har vært et feilgrep. Jeg forventer at de reverserer kuttene som ble begrunnet med inntekter som aldri kom. Jeg forventer at de slutter å behandle internasjonale studenter som inntektsmodeller. 

Regjeringen kan gjøre mer enn kosmetiske justeringer. De kan velge å gå i retning av bredere tilgang, reelt mangfold og et sterkt gratisprinsipp. Eller de kan fortsette å gjøre kunnskap til en vare og internasjonale studenter til en budsjettpost.