Internasjonalisering må virke begge veier

Jeg skriver et lite brev fordi jeg har forstått at du setter pris på internasjonalisering. Ordet er som en magisk kanin som dukker opp av forskjellige hatter hele tiden. For eksempel sto det en kronikk i Universitas 14/11 som behandlet nettopp dette temaet. Riktignok handlet den mest om norske studenter som skal til utlandet. Og det skal de jo, de bortskjemte latsabbene! Men vi er vel enige om at internasjonalisering er et begrep som virker to veier.

Nå som vi først snakker om latsabber, så er også den såkalte heltidsstudenten mye i nyhetsbildet. Mange studenter mener at det norske studielånet på 8290 kroner ikke er nok til å leve av. Til og med i kommentaren i samme avis, der studentene får pepper for å være late, trekkes den konklusjonen. Derfor etterlyser mange studenter et høyere stipend og lån, slik at de kan bruke mer tid på å få inn de 60 studiepoengene i året. Det er jeg selvsagt for!

Men jeg skriver egentlig ikke for å snakke om norske studenter. Det jeg tror de fleste, og heller ikke du, er klar over, er at det stilles uhyre høye krav til utenlandske studenter som vil ta opp studielån. Vi som ikke har måttet komme hit som flyktninger, og som heller ikke har norsk familie, med andre ord vi som faktisk har kommet for å studere, gis tre muligheter. Vi kan søke lån hvis vi enten:

1) Er gift eller har barn med en nordmann.

2) Har jobbet fulltid i Norge i to år, før vi søker lån.

3) Har tatt fulltidsutdanning med normert studieprogresjon i tre år før vi søker lån.

Jeg vet ikke hva du synes, men disse kravene virker ganske urimelige for meg. Å gifte seg for å få studielån er jo uaktuelt. Og når vi først har reist til Norge for å studere, forventer vi ikke å måtte jobbe i to år først. Dessuten er det vanskelig å få arbeidstillatelse for dem som ikke er fra EØS-land. Utveien er altså å studere og ta en jobb ved siden av. Ingen problem, nesten alle nordmenn gjør det! Den lille forskjellen er bare at lønna vår er det eneste vi må leve av, og ikke kommer på toppen av de 8000 kroner. Og ærlig talt – med de jobbene man kan forvente som utenlandsk student i Norge blir det jaggu ikke lett å komme til det nivået engang. Det er også litt pussig at vi må ta 60 studiepoeng i året i denne treårsperioden for å få den godkjent. En undersøkelse påpekte nylig at bare 40 prosent av studentene klarer dette. Mulig årsak? For mye jobbing ved siden av.

Selv jobber jeg 15-20 timer i uka, tjener bortimot 6500 kroner i måneden, og tar 30 studiepoeng dette semesteret. Jeg har venner som gjør det samme, og synes ikke synd på oss. Vi kunne vel jobbet mer hvis vi hadde lyst på mer penger, og droppet aktivt medlemskap i studentforeninger og annet sosialt vas. Eller vi kunne ha reist hjem og studert der. Vi kommer fra rike vestlige land og snakker flytende norsk. Men så heldig er ikke alle. Det er vanskelig å finne jobb når man sliter med norsken, er helt ukjent med norsk kultur, eller studerer et fag som biologi som krever mange kontakttimer.

Flaks da at vi utlendinger er flinke til å leve under det skyhøye norske velferdsnivået, at vi ikke syns en råmoderne hybel på Pilestredet med egen oppvaskmaskin er en selvfølge, og at vi villig stiller oss i kø for å låne pensumbøker fra biblioteket. Til opplysning: Joda, det går an å leve på 6500 kroner i Oslo. Men betyr det at vi ikke har rett til å leve som en norsk student gjør? At vi ikke skal kunne velge mellom å studere heltid eller jobbe ved siden av?

Dette er ikke ment som en klagesang, men som en utfordring. Til deg, og alle andre som snakker så varmt om internasjonalisering. Som elsker oss for våre nye innfallsvinkler, vår ulike bakgrunn og vår fargerike tilstedeværelse på campus. Vi lever ikke av luft og kjærlighet alene. Vi óg må spise, betale husleie og kjøre trikk. Skal Norge ha internasjonale studenter som blir lengre enn et Erasmus-halvår som blir brukt opp på festing og norsk trinn 1, så blir det kanskje tid til å ta med vår økonomi også i neste års studielånsforhandlinger.